Kosovos hovedstat Pristina er en by i endring, hvor de grå kommunisthusene er i ferd med å byttes ut med moderne nybygg tett i tett med gamle arabiske bygninger. Prisina er i ferd med å legge en fortid preget av krig og elendighet bak seg. Nå ser framtiden lysere ut.

En by i konstant endring vil naturlig nok ha en del bygninger og elementer fra forskjellige tidsperioder, og en by med like mye variert historie som Pristina, har i tillegg både arr og minner fra dette. Jeg skrev i forrige innlegg litt om Kosovo, mine inntrykk og landets historie i korte trekk, og i dette innlegget tenkte jeg skrive litt mer om det jeg så i selve Prisina. Dette er ikke byen hvor man går rundt og måper over fantastisk klassisk arkitektur. Mesteparten av gamle Pristina er bombet bort eller bygget over. Byen har likevel en del forskjellige spennende, og kanskje litt sære, sighs.

1. Bill Clinton og Hillary

Jeg er nesten nødt til å starte med denne morsomheten. Hvor andre steder i verden kan man gå gatelangs og plutselig dukker det opp en svær statue av Bill Clinton? Det kan ikke skje så ofte! Selv ikke hjembyen til den tidligere presidenten har reist noe statue av denne karen… men det har altså Pristina gjort. Grunnen? Den er egentlig ganske logisk når man tenker over det. USA støttet Kosovo veldig gjennom krigen med Serbia, med landets president Bill Clinton i spissen. I Kosovo er denne karen med andre ord en nasjonalhelt.

Litt artig var også det at da jeg fortsatte nærmere sentrum gikk jeg bare et par minutter etter statuen forbi en butikk som het Hillary. Det må også nevnes at finnes gater oppkalt etter både Bill Clinton, George Bush og Tony Blair. Og! Da jeg kjørte inn i byen med buss kjørte vi forbi et hotell som het Liberty og hadde en stor statue av frihetsgudinnen på taket. Tror amerikanere blitt tatt godt imot her i landet gitt.

2. Nasjonalbiblioteket

Jeg liker å tro at jeg klarer å se det vakre i det meste jeg møter. Når det gjelder nasjonalbiblioteket i Pristina, så var det derimot ekstremt vanskelig å se noe vakkert i det hele tatt. Jeg vet ikke helt hva arkitektene egentlig tenkte når de designet dette bygget, men det må ha vært en sær fantasi om å se svære, hvite egg liggende i et firkantet, ujevnt reir laget av et stålgjerde. Eller noe slik. Artig påfunn i det minste, og definitivt et bygg som er vanskelig å overse.

3. Christ the Savior Cathedral

Kosovo er hovedsaklig et muslimsk land, men det har jo vært en del av Serbia (og er fortsatt det i følge Serbia), som er et kristent land. Flere steder i Kosovo finnes det derfor kirker, og mange av disse er nå avsperret i frykt for at de skal bombes eller ødelegges (noe som skjedde en del under krigen) av kosovoalbanerne. Denne katedralen ble aldri ferdigstilt før Kosovo løsrev seg fra Serbia, og den står derfor uferdig like bak nasjonalbiblioteket. Den har visst vært avsperret med både gitterdør og piggtråd, men nå stod gitterdøren på klem, og nysgjerrigheten i meg tok overhånd. Jeg snek meg derfor inn i katedralen for å se hvordan innsiden så ut. Den var… tom. Helt merkelig å se et så stort innvendig kirkerom stå uferdig slik som dette. På den andre siden så det ut som at uteliggerne hadde fått seg en god bolig her.

4. Newborn-monumentet

Slagordet til Kosovo er «Newborn» og det er jo nettopp det dette landet er – nyfødt. Inne i sentrum er det derfor satt opp et stort monument hvor det står nettopp «Newborn». Monumentet ble avdekket 17 februar 2008, samme dag som Kosovo løsrev seg fra Serbia. Da det ble avdekket var bokstavene gule, men på ettårsdagen hadde bokstavene fått påmalt flaggene til alle landene som gjenkjenner Kosovo som en egen stat. Hvert år på den 17 februar skal visstnok monumentet males og få en ny fasade. Da jeg besøkte monumentet så det slik ut:

5. Mother Teresa Cathedral

Som jeg skrev tidligere er jo Kosovo et muslimsk land, med en svært liten andel katolikker. Derfor er det kanskje litt sært å bygge en så svær katedral midt i byen. Det er jo likevel en inkluderende gest! Katedralen er ikke ferdig, og innvendig ser den kanskje litt steril ut. Litt spesielt er det også at det står lilla plastikkstoler der inne, og de blir sikkert å stå der en stund før interiøret blir ferdig. Eller kanskje de faktisk er en varig del av interiøret?

6. Grafitti

Det er ikke vanskelig å få øye på grafittien som preget store deler av byens fasader, spesielt i utkanten av sentrum. Mye av denne gatekunsten eller taggingen preges av slagord for frigjøringen av Kosovo. Nedenfor står det blant annet «hvor er Ukshin Hoti?». Hoti var en albansk filosof og politisk aktivist, som ble arrestert av serberne gjentatte ganger. Da han endelig skulle løslates i 1999 etter det lengste fengselsoppholdet, ble han i stedet forflyttet av fengselsvaktene. Ingen vet hvor han er nå, men mange regner med at han er død.

7. Grand Hotel

Grand hotell er kanskje ikke så grand lenger. På avstand ser bygningen grei nok ut, men begynner man å se litt nærmere begynner ting å skurre. Bokstaver i navnet mangler, fargen er falmet og vinduene skitne. Hotellet er et av de eldste i Kosovo, og eid av myndighetene i Jugoslavia fra det ble bygget på 70-tallet og fram til 1999. Bygningen var engang et ikon i Kosovo, men ser nå til dags mer ut som en ruin fra sosialismen.

Da hotellet ble bygget ble det derimot regnet som grand. 350 rom, fire restauranter, et diskotek og til og med en bowlingbane. Her samlet innbyggerne i Pristina seg i vakre kjoler og smoking til ulike fester og eventer, gull og glamour. Nå til dags er historien en annen. Men hvem vet, kanskje Grand hotell en gang blir grand igjen?

8. Fatih Mosque

Det er kanskje ikke så sært å se en moske i et muslimsk land, men med tanke på hvor mye av byen som ble ødelagt under krigen er det fint å se at deler av den historiske arkitekturen forstatt står. Dette er den største moskeen i Pristina, og befinner seg i det som er igjen av gammelbyen. Legg spesielt merke til takmaleriene! Helt nydelig. Det er sjeldent å se slike avbildninger på moskeer og i islamsk kunst generelt.

9. Spongebob

Ja, du leste rett. En eller annen har malt Svampebob på en eller annen elektrisk boks i byen. Hvorfor? Aner ikke. Han var sikkert en stor fan. Spongebob er jo amerikansk, vettu.

10. HOME-restaurant

Hvis du har lyst å spise med de lokale filmstjernene og politikerne, må du nesten ta turen til HOME restaurant. Den ligger trygt plassert i den tidligere OSSE-bygningen (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa), regnes som en av de beste restaurantene i Kosovo, og huser ofte celebre gjester. Da jeg var der satt det en gjeng «viktige» menn i dress ved nabobordet, og jeg hørte raskt på aksenten av to av dem var norsk. Jeg kjøpte en 3-retters søndagsmeny og et glass vin og betalte bare 10 euro. Not bad! Du finner den på andre siden av gaten fra den store ABC-kinoen.

Pristina er med andre ord en litt annerledes, og ganske interessant by. Jeg hadde dårlig tid på meg og mye jeg ønsket å se, og ble dessuten overrasket av en voldsom tordenstorm på kvelden. Besøket i byen ble derfor litt amputert, men likevel interessant å oppleve et sted man har hørt så mye om fra før. Har du tenkt på Pristina som et sted du ønsker å reise?

The post Sære sights i Pristina appeared first on Renates Reiser.

Utsikten fra Bodø er ganske flott i alle retninger, men en av de mest kjente motivene er mot nord. Rett ute i havet der ligger den sagnomsuste øya Landegode, hvor midnattssolen hviler på sommeren og byr på noen spektakulære kvelder og netter. Det er derimot ikke så fryktelig mange som tar turen over til øya, selv om den ligger der bare 25 minutter unna med hurtigbåt. Jeg har vært der en gang tidligere, for mange, mange år siden – men bestemte i forrige uke at nå var tiden kommet på ny. Så jeg pakket teltet i sekken, tok med meg hunden og hoppet på båten.

Havet lå fullstendig blikkstille denne ettermiddagen, og lite minnet om det farlige farvannet som strekker seg herfra og over til Lofoten. Vestfjorden er beryktet for sin lunefulle karakter, og mang et skip har gått på grunn her. Det sies at navnet Landegode kommer fra det norrøne «landit góða» som betyr det gode landet. Et navn med stor kontrast til området som de sjøfarende gav øya for å ikke la det gå troll i ord. Ved å omtale stedet vennlig, håpet man at høyere makter skulle frakte dem trygt videre og forbi til tryggere farvann.

Fjelløya kommer stadig nærmere og i underkant av en halvtime senere blir jeg og hunden sluppet i land på Sør-Landego. Med sitt grønn-turkise vann, bratte fjellklipper, nordlandsbåter og røde naust, minner stedet meg i første omgang om Lofoten. Kanskje ikke så rart, øyriket ligger jo ikke så fryktelig langt unna.

Vi tusler mot den lille landsbyen på øya, Fenes, men finner et skilt hvor det står «Landego rundt» og følger dette vestover mellom noen hus før vi kommer til den hvite lille kirken. Stien er dårlig markert og vanskelig å følge, men jeg vet sånn ca. hvilken retning vi skal i, og hunden baner vei gjennom det høye gresset. Plutselig bykser en hare ut fra lyngen, og spretter videre inn i landskapet.

Etter en liten halvtime når vi endelig de første sandstrendene, og selv om det er lavvann, er det lett å se hvor flott dette området faktisk er. Kortvollan het stedet, men vi skulle videre helt til Korten. Her, på yttersiden av øya, skulle en av de flotteste strendene i området ligge. Så vi fortsatte å gå. Fjellet Landegodekjerringa på nesten 500 m, ruvet over stranden vi skulle til, så det var lett å se hvilken retning vi skulle.

Og plutselig dukket stranden opp, lang og nydelig, med en merkelig bergknaus i bakgrunn. Her var det hverken folk eller fe, så jeg slapp hunden løs og han utforsket stedet med fryd i blikket. Jeg fant fort en passende teltplass ved et gammelt bålsted, og lagde leir.

For middagen gikk vi litt rundt og utforsket området. Vestfjorden lå rett bak knausen jeg hadde satt opp teltet ved, og utsikten over til Lofoten var helt nydelig. Storhavet lå fortsatt stille som et speil. En havørn ble jaget av noen måser over oss, og kom ved et punkt nesten skummelt nært oss. Jeg trakk fram sjokoladen fra Cielo Melkebaren i Bodø som jeg hadde kjøpt tidligere på dagen. En lokal delikatesse kan man trygt si, den ene biten hadde smak av tørrfisk, mens de andre hadde smak av den lokale spesialiteten møsbrømlefse (som man burde smake dersom man besøker Salten, obligatorisk!). De smakte alle overraskende godt, og forsvant ganske fort.

Deretter var det tid for middag. Siden fiskestangen min knakk før jeg noensinne fikk sjanse til å bruke den, ble det kjøpt fisk som stod på menyen. Laks i kremet saus med pasta. All mat smaker jo ekstra godt også ute i det fri.

Mens vi satt på berget og nøt synet av midnattssolen senere på kvelden, dukket plutselig en oter opp i havkanten bortenfor oss, og skvatt fort ned i vannet igjen så fort den så oss. Hunden stod lenge å stirret etter skapningen som bare forsvant ned i vannet. Han bestemte seg også å ta et par turer ut i havet på stranden selv, og ble svært nysgjerrig da et par kajakkpadlere stoppet innom stranden en liten stund, før de fortsatte ut over Vestfjorden mot Væran (øyriket utenfor).

Morgenen etter hang tåken tung i fjellet bak oss, og morgensolen holdt seg unna. Det ble havregrøt til frokost, og deretter var det bare å pakke sammen og komme oss tilbake til hurtigbåtkaia på Fenes.

På grunn av jobb dagen etter vi ankom Landegode, måtte vi ta båten ganske tidlig tilbake, så det ble bare en kort tur denne gang. Likevel var det godt å tilbringe en kveld/natt ute i det fri, og ikke minst teste seg selv siden det var min første telttur alene. Det blir mange flere av de denne sommeren, så jeg håper virkelig at været spiller på lag. Det blir jo for det meste en staycation denne sommeren for min del, men det er jo nesten like gøy å utforske ukjente steder i nærmiljøet som det er å traske i ukjente steder ute i verden. Eller hva synes du?

The post På telttur til Landegode appeared first on Renates Reiser.

Dersom man ikke er spesielt interessert eller kommer derfra, er det kanskje ikke så mange som har hørt om andre byer i Kosovo enn Pristina. Det er derimot en annen by man burde merke seg – Prizren. Med sine brosteinsgater, gamle moskeer langs en sildrende elv, yrende gateliv og en antikk steinborg på en høyde, kan byen absolutt kalles både sjarmerende og verdt et besøk.

La meg starte med å prøve å lokke deg med noen bilder.

Føler du deg fristet?

Jeg ble i alle fall det første gang jeg så bilder derfra. Det slo meg også når jeg vandret rundt de brosteinsbelagte gatene hvor mange slike steder som dette som må finnes rundt i verden. Nærmest ukjente steder, selv midt i Europa, for andre enn spesielt interesserte. Tenk hvor mye som er igjen å se i verden!

Jeg ankom Prizren med buss fra Pristina, og nådde hotellet mitt Hotel Centrum etter bare 15 minutters gange fra busstasjonen. Mannen bak disken gliste stort da han hørte at jeg ikke var i Kosovo på grunn av jobb, men fordi jeg selv ønsket å bli kjent med landet, mens han gav meg nøkkelen til rommet mitt. Der ble jeg møtt av et moderne og pent hotellrom og en utsikt bedre enn jeg trodde var mulig å få til den prisen. Jeg så rett opp mot borgen, og kunne telle minareter utover byen så langt øyet kunne se.

Siden jeg bare hadde to dager i Prizren, hadde jeg med andre ord ingen tid å miste. Selv om det nærmet seg kveld tok jeg en liten spasertur i området rundt, og fikk raskt se at dette var en livlig plass å være. Gatene var fulle av mennesker i pene klær, flest unge, som lo og spaserte sammen hånd i hånd.

Til slutt endte jeg opp på en restaurant ved elven hvor dagens middag skulle bli fortært. I tillegg til shope-salaten som jeg elsker (tomat, agurk og sharr-ost), valgte jeg å prøve en lokal spesialitet – pljeskavica. Kjøtt stappet med ost! Kan trygt si at jeg digger ost, altså.

Attraksjoner i Prizren

Dagen etterpå var det mange spennende steder å utforske. Prizren er rett og slett som et stort utendørs museum. Nedenfor lister jeg bare en brøkdel av alle attraksjonene.

Kalaja Fortress

Jeg startet med å ta turen opp til borgen. Den ble opprinnelig bygget på 1000-tallet, når Prizren var hovedstaten i det serbiske riket, for å beskytte byen mot angrep utenfra. Dengang bodde det mennesker her oppe innenfor de høye murene. Nå til dags er borgen tom, og mye av den står igjen som en ruin. Gamle ganger og rom sørger for et labyrintisk preg. De holder derimot på å restaurere Kalaja nå for tiden, så det blir spennende å se hvor mye de faktisk skal gjenreise.

Nå til dags er nok utsikten ett av de store høydepunktene man må få med seg i Prizren. Shadervan

Torget i Prizren heter Shadervan, og det er virkelig byens midtpunkt. Her samles gamle og unge på kveldene og spaserer sammen langs elven Bistrica, mens andre slår seg ned på de mange utendørsrestaurantene og kaféene for en kopp kaffe eller et måltid. I midten av torget står det en fontene med klart, drikkbart vann – og det sies at dersom man drikker av det så vil man komme tilbake til Prizren. Så jeg tok en slurk, jeg.

Sinan Pasha Moské

I Prizren er det så mange moskeer at det er nesten vanskelig å telle. Den største og og en av de eldste er Sinan Pasha. I følge inskripsjoner ble den bygget i 1615, og med sine store kuppel dominerer den utsikten i byen. Det sies at steinene man brukte i byggeprosessen ble hentet fra de nærliggende gamle kirkene. Interiøret er vakkert laget til, og man er hjertelig velkommen inn på besøk.

Vandretur

Fra borgen Kalaja kan man følge en gangsti oppover skogen motsatt vei fra byen, gjennom et flott landskap med spennende utsikt mot Sharr-fjellene. Etter en stund går stien nedover, og man kommer til slutt ned til elven. Her kan man følge den tilbake til Prizren, langs en elvepromenade hvor det også finnes kaféer. Dessuten passerer man et gigantisk 450 år gammelt tre! En fin rundttur og en ypperlig måte å komme seg litt bort fra det yrende folkelivet på. Dersom man ikke stopper opp og tar en milliard bilder underveis, så er du nok tilbake i byen ca. 1 time etter du gikk fra Kalaja.

The gamle serbiske nabolaget

På vei opp til borgen går man forbi det gamle serbiske nabolaget. Mens man vandrer oppover og ser at utsikten ut over byen og dalen bare blir bedre og bedre, kommer det også flere og flere ødelagte og nedbrente hus til syne. Serberne ble jaget herfra på samme måte som kosovoalbanerne ble jaget fra serbiske områder, og nå til dags står husene der, ødelagte og forlatte og stengt med piggtråd. Det er kanskje litt makabert å inkludere det her, men det viser litt av alvoret i situasjonen mellom Serbia og Kosovo, og gir rom til en liten tankepause…

Steinbroen

I Shadervan-området ved Sinan Pasha-moskeen ligger den gamle steinbroen. Den første ferdselsåren over Bistrica-elven laget av stein. Den ble opprinnelig reist på 1600-tallet, men det sies at dette er en nyere kopi etter at den gamle ble ødelagt i en flom for en del år siden. Broen er uansett flott, og selv om den er ganske liten minner den meg litt om den flotte, svære broen i Mostar, Bosnia-Herzegovina.

Holy Archangels Monastery

Omtrent 2 kilometer sørvest fra bykjernen finner man dette avsidesliggende klosteret. For å komme seg dit må man følge elven, og enkelte steder gå langs en ganske skummel vei. Klosteret ble bygget av en serbisk hersker mellom 1343 og 1352. Det ble etter hvert nærmest fullstendig ødelagt av osmanske styrker, og steiner herfra ble blant annet brukt til å bygge Sinan Pasha-moskéen som jeg nevner lenger opp. Klosteret ble siden gjenreist, men igjen ødelagt av serbiske styrker både i 1999 og i 2004. Nå til dags er det bare én munk som bor der, og stedet er beskyttet av politi 24/7. Jeg måtte for eksempel levere passet mitt til politiet som stod utenfor klosteret for å i det hele tatt slippe inn på området. To schæferhunder holder også vakt, men de var temmelig trivelige når de først fikk hilse på meg, og fulgte meg lekende rundt på området.

The Prizren League House

Midt i byen ligger huset hvor the League of Prizren var etablert i 1878. Det var en samling av mennesker som representerte alle de albanske regionene som ønsket å frigjøre seg fra det osmanske riket. Dette var bare begynnelsen av den lange frigjøringsprosessen som gjorde at Albania kunne kalle seg et eget land i 1912. Her finnes det massevis av albansk kunst og klesdrakter som forteller om landets tradisjoner. Dessuten får man et lite innblikk i den lange og vanskelige prosessen for albanerne med å frigjøre seg, og Kosovos plass i det hele.

Prizren var vel verdt to dager, og jeg ble så betatt at dersom du bare har tid til å besøke en by i Kosovo, så anbefaler jeg at du besøker Prizren. Nydelige sights, og en unik innføring i det lille landets lange historie.

Kunne du tenke deg å besøke Prizren/Kosovo?

The post To dager i Prizren appeared first on Renates Reiser.

Langt ute i havgapet ligger et av de eldste bosetningene i Norge. Øygruppen heter Træna, men de som bor der kalles for havfolket. En av disse menneskene fra havet var oldemoren min, og i mange år har jeg ønsket å følge i hennes fotspor og se stedet hun vokste opp med egne øyne. Nå i sommer var endelig tiden kommet.

Træna ligger omtrent på polarsirkelen, og regnes som det eldste fiskeværet i landet. Her er det funnet spor av mennesker fra hele 9000 år tilbake. Et rått og utilgjengelig paradis på kanten av sivilisasjonen, hvor fiske og fangst av sjødyr alltid har vært hovednæringen. Træna kommune består av hele 418 øyer, holmer og skjær, men for min del var det bare en av dem som virkelig pirret interessen min.

Allerede på kaia i Stokkvågen begynte øynene mine å glitre. I det vakre sollyset kunne jeg skimte de spesielle fjellformasjonene til Sanna ute i havgapet. Fascinasjonen fortsatte da jeg kom ombord på hurtigbåten, og seilet forbi Onøy og Lovund mens jeg kunne skimte både de Syv Søstre, Svartisen og Rødøyløva i horisonten.

Så, plutselig var vi framme.

Hovedøya på Træna, Husøy, er flat og tettbebygd, og det var her båten la til. I bakgrunnen kunne jeg skimte fjelltoppene på Sanna, øya som var målet mitt.

- Dessverre, siste båten for i dag er allerede gått. Neste går ikke før klokken halv åtte i morgen.

Fyren jeg spurte på kaia kunne sikkert lese skuffelsen i ansiktet mitt. Jeg ble stående å se på farvannet utenfor kaia som var fullt av gutter i ungdomsårene i hver sin hvite båt med påhengsmotor, som kjørte fram og tilbake i et sikksakkmønster og lagde bølger for hverandre. Framme i baugen på et par av båtene satt det jenter i samme alder og lo av fryd. Jeg måtte smile for meg selv. Så tok jeg sekken på ryggen og satte fart innover øya på jakt etter et sted å slå opp teltet.

På en høyde over havet slo jeg opp teltet blant mygg og multer, kokte litt suppe på primusen og nøt solens ferd nedover himmelen til den forsvant bak fjellene på Sanna. Da var det bare å komme seg i soveposen og glede seg til neste dag.

Hunden kviknet fort til da alarmen på telefonen gikk, og løp ut i den duggete morgenen. Det hadde regnet godt under natten, men nå var havet blikkstille og skyene holdt på å dra videre inn mot fastlandet. Jeg pakket ned teltet i en fei, og troppet opp på kaien noen minutter før den lille hurtigbåten til Sanna skulle gå.

Ferden tok ikke mer enn ti minutter, og etter å ha avtalt når jeg skulle hentes av båtkonduktøren, ble jeg sluppet av på øya og følte meg klar til å følge i oldemors fotspor. Hun ble født her i 1905, samme året som Norge ble fritt, og en friere sjel enn henne skal man lete lenge etter. Bergliot Serine het hun, en morsom dame som så det positive i det meste, og som tålte en støyt. En dame som nok var preget av oppveksten langt ute i havet, blant nådeløse og kraftfulle omgivelser. Et hav som både gav og tok.

Akkurat hvor barndomshjemmet hennes stod er vanskelig å vite, men det var nok blant de fargerike trebygningene som fortsatt står ovenfor de vakre sandstrendene på nordøstsiden av Sanna. Herfra har man utsikt mot fastlandet, men er fortsatt såpass langt unna at både været og kulturen både var og er annerledes. Her går livet fortsatt i saktefart. Nå til dags er det bare to fastboende igjen på øya, men på sommeren blir det liv i husene igjen når feriefolket kommer tilreisende.

Trænstaven reiser seg majestetisk opp mot himmelen på nordsiden av øya. Hvordan man bestiger den er et mysterium for meg, men det er visst mulig. I stedet velger jeg å kave meg opp på et annet fjell – Gompen. Forsvaret har base på toppen, og det er lagt en bilvei hele veien opp. Størsteparten av veien går inne i en bekmørk, smal 1 km lang tunnel – og å vandre oppover gjennom den mutters alene med en svak hodelykt gir meg frysninger nedover ryggen. Men plutselig er jeg ute i det blendende dagslyset igjen.

Desto lenger opp jeg kommer, desto lenger brer utsiken seg. På den ene siden ser jeg opp og ned langs norskekysten, og i tillegg til kjente fjellformasjoner som Dønnamannen og de Syv Søstre, kan også skimte både Fugløya og Sandhornet i nærheten av Bodø. På den andre siden brer storhavet seg utover og man kan bare drømme om hva som befinner seg bortenfor.

Jeg og hunden legger oss i gresset der oppe, og tar en lang pause i ettermiddagssolen. Dette er livet!

I fjellene under oss befinner det seg massevis av grotter og huler. Den kanskje største attraksjonen på Sanna, og Træna generelt, er Kirkhellaren.

Inne i denne enorme grotten er det funnet rester av menneskelig kultur fra minst 6,000 år tilbake. Stedet ble brukt både som bolig og gravplass. Midt inne i den mektige hulen står et naturlig steinalder, og beinrester rundt dette kan vitne om at det også ble drevet med kultiske aktiviteter her. Jeg kan bare se for meg hvordan oldemoren min i sine yngre dager, med hennes utforskertrang, sikkert lekte her inne med barndomsvennene hennes. Kirkehellaren er absolutt imponerende, og klangen helt utrolig. Ikke rart at dette stedet blir brukt som konsertlokale under Trænafestivalen. Det skulle jeg gjerne likt å få med meg!

Når klokken blir halv fem vender jeg tilbake til kaien igjen, og plukkes opp av lokalbåten. Min tid på Sanna, i min oldemors fotspor, er over for denne gang. Men det blir nok ikke siste gang jeg drar hit. Øya har en forheksende, rå og magisk kvalitet, og det å bli kjent med sin egen forhistorie er bare gull verdt.

Har du vært på Træna selv? Hva synes du?

The post Træna – hos havfolket ytterst i havgapet appeared first on Renates Reiser.

Jeg er fascinert av lange vandringer, og har drømt om å vandre både en måned langs Camino Santiago i Spania og pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim. Å ta en måned fri kan derimot være litt vanskelig, men det finnes selvfølgelig også kortere alternativer. Jeg falt for en rute jeg aldri hadde hørt om før, nemlig Romboleden, og plutselig ventet en ukes vandring på meg og hunden Thico.

Romboleden er kanskje ikke en av de mest kjente pilegrimsledene, men den regnes faktisk som den eldste og en av de som var mest brukt. Navnet stammer fra Mälaren-området i Sverige, rundt Uppsala, og leden knyttet to av de største helgenene i Skandinavia sammen, nemlig St. Olav i Nidaros, og St. Sunniva i Uppsala.

Siden jeg bare hadde i overkant av en uke til rådighet, valgte jeg å starte vandringen min ved svenskegrensen og følge leden derfra til Nidaros. Under skriver jeg litt om erfaringene mine fra dag til dag, samt hvor jeg overnattet.

Dag 1 – Stugudal – Svenskegrensen – Stugudal                         Ca. 25 km/7-8 timer/36,000 skritt

Jeg våknet til regn på taket og tåke, men den lettet ganske fort, og da jeg var klar til å starte vandringen fra Stugudal begynte skyene å lette. På vei oppover gjennom den nydelig Skardøra, kom solen fram og været ble helt fabelaktig.

Vi vandret hele tiden i høyfjellet, og måtte både vade gjennom elver og hoppe på steiner over andre. De lå fortsatt snø enkelte steder i Skardøra (1072 moh), til Thico sin store glede. Til slutt kom den store varden på svenskegrensen til syne, og Sylsjøen som lå nede i dalen bortenfor. Her starter de fleste denne vandringen mot Nidaros, men på grunn av hunden og de nye grensepasseringsbestemmelsene valgte jeg å gå til og fra svenskegrensen i stedet (noe som i grunn er enda lengre). Det viste seg også at grensen mellom Norge og Sverige her var delt av et stort stålgjerde, sikkert for å holde dyr unna. Her stod det også en milestein som viste 15,5 km til Nidaros!

Veien tilbake til Stugudal var like flott som turen oppover, men det var godt for beina da vi endelig kom tilbake til overnattingsstedet.

Overnatting: Væktarstua Hotell

I stedet for et hotellrom valgte jeg å sove i en hytte med tanke på hunden. Hytta hadde plass til fire, og et tilhørende bad i nabobygget samt tilgjengelig kjøkken. 500,- per natt.

Dag 2 – Stugudal – Kirkvollen                                                     Ca. 23 km/8 timer/40,000 skritt

Skyene hang også tungt denne morgenen, men i motsetning til i går lettet de ikke idag. De ble heller bare tyngre, og hele dagen regnet det mens jeg gikk. Regntøyet kom med andre ord fort på. Vi vandret først over til sørsiden av Stuguvannet på asfalten, og kom etter hvert inn på en sti gjennom et veldig så vått gress, denne fulgte jeg langt om lenge gjennom et spennende skoglandskap.

Vi passerte hytter, nedlagte gårder, stabbur med fargerike dører, fiskere i elven og massevis av kyr. Stien gikk også opp i høyden etter Mosjøen, og vi kom til et sted som visstnok skulle ha nydelig utsikt ut over Stugudal og inn i Tydal, men det så vi ingenting av på grunn av tåken. Vi passerte også en gammel hulvei.

Siste del av ruten gikk for det meste på grusvei mellom gårder og granskog langs elven. Til slutt var jeg så kaldt og våt at jeg visste nesten ikke hva jeg skulle gjøre av meg. Kilometerne gikk så sakte! Men endelig kom Kirkvollen til syne, og et varmt, koselig lite hus ventet oss for natten.

Overnatting: Kirkvollen Herberge

I natt overnattet jeg i den trivelige kårstua til gården Kirkvollen. Stedet eies av Hilde og Ingebrigt Kirkvoll, og jeg fikk hele huset for meg selv! En varm dusj har nok aldri føltes bedre enn etter 8 timers gange i kaldt regnvær. Jeg betalte 300,- og da fikk jeg også benytte meg av maten i kjøleskapet/fryseren.

Dag 3 – Kirkvollen – Græsli                                                                      Ca. 18 km/7 timer/29,000 skritt

Nok en grå dag, men det regnet heldigvis ikke. Før jeg forlot gården kom Ingebrigt innom og viste meg stedet hvor det stod en stavkirke her fram til noen hundre år siden. Kult å ha noe slik på tomten sin! Deretter takket jeg for meg og trasket videre. Vi passerte en flokk sauer som tilhørte gården, og kom etter hvert til Ås i Tydal. Her var det butikk, så fikk jeg kjøpe litt proviant. Deretter kom vi inn på en trivelig gammel gårdsvei som gikk forbi eldre hus som vitnet om en historie langt tilbake. Nå stod de som tomme skall igjen. Vi passerte også Brekka bygdetun, hvor både lamaene og fjordingen ble svært interesserte i Thico.

Lunchen tok vi i dag ved Tydal kirke, som hadde satt opp en egen pilegrimsbenk! Det var litt stas å kunne sette seg der og vite at man faktisk var pilegrim, haha. Deretter var det tilbake i marka og til myrene… Kjente godt at sommeren i år har vært ekstra våt for å si det slik. Jeg fant heldigvis en stav som hjalp meg over det verste. Vi kom bare høyere og høyere, og satte oss ned på et av de høyeste punktene for å se på utsikten ned mot elva. Plutselig hoppet en stor hjort over myrene nedenfor oss!

Til slutt ankom vi Græsli, og stoppet innom stedet hvor det for mange herrens år siden ble funnet en sølvskatt bestående av massevis av sølvmynter fra 1000-tallet. Herfra var det fin utsikt ned i dalen, og også til dit vi skulle overnatte.

Overnatting: Jenssgarden

I natt overnattet jeg på Jenssgarden i Græsli, i en leilighet i en låve. Moderne og nyoppusset sted, og det hadde nok vært plass til mange av oss, men også her bodde jeg alene. Stedet koster 200,- per person når 2 eller flere bor der, mens jeg som kom alene betalte 400,-.

Dag  4 – Græsli – Flora                                                                    Ca. 18-20 km/7-8 timer/30,800 skritt

Etter frokost var det bare å kave seg opp til pilegrimsleden igjen og fortsette vandringen. Leden gikk fort fra å være gårdsvei til å bli skogssti. Igjen klatret vi i våt myr som de fleste steder var umulig å forbipassere uten å trå seg våt til anklene. Stien gikk også oppover og oppover til stadighet, og der det ikke var myr var det våt gjørme. For å si det mildt var det en svært tung dag gåmessig, med mange pauser for å ikke klikke i vinkel. Jeg gikk hele tiden med spørsmålet «hvem i all verden ville legge disse ledene til myrene?» og kom egentlig aldri fram til noe fornuftig svar. Annet enn at det kanskje var lettere å gå der på vinteren når bakken var frossen. Any ideas?

Utsikten var heldigvis flott, og veide opp for en del av frustrasjonen rundt myrgåingen. Det ble også mer og mer lettskyet, som også bruker å ha en innvirkning på humøret. Jeg regnet nesten med at vi skulle få se elg idag, eller kanskje mer hjort, men det var ingenting å se annet enn jakttårn og store elgspor i gjørma.

Siden jeg måtte ned i Flora til overnattingsstedet mitt, tok jeg etter hvert av på en grusvei som gikk ned fra snaufjellet og fulgte denne de siste 3-4 kilometerne fram.

Overnatting: Folkvang samfunnshus

Her fikk jeg faktisk hele samfunnshuset for meg selv! Overnattingen var på sofa i kjelleren, og prisen var bare 150,- per person per natt.

Dag 5 – Flora – Selbu                                                                        Ca. 25-28 km/8 timer/41,000 skritt

Etter all vandringen i myr i går fristet det ikke særlig å kle på seg de fortsatt våte fjellstøvlene. Vaktmesteren på samfunnshuset sa at i stedet for å gå tilbake noen kilometer og maaange høydemeter for å komme tilbake på den fryktelig våte pilegrimsleden, kunne jeg heller følge grusveien langs elven til Selbu. Like langt i kilometer, men bedre for psyken. Jeg hoppet derfor i joggeskoene og la i vei.

Veien var absolutt lett å gå, men det var på ingen måter like spennende som når man går oppe i fjellet. Likevel var det godt å høre elvebruset i bakgrunnen og bare fokusere på å sette en fot foran den andre. Fra fjellsidene rant det fosser, og elgspor krysset veien flere ganger. Til slutt ender vi opp ved et lite folkemuseum og spiser litt niste der. Plutselig føles det ut som vi er på en seter oppe på fjellet!

Deretter går vi langs store, flotte gårder med flere hus, stabbur og store fjøs. Vi kommer inn på pilegrimsleden som går i sikksakk i det fine landskapet, og jeg kjenner at det begynner å gnege noe alvorlig på tærne. Bomullssokker i joggesko var kanskje ikke det lureste valget likevel? Til tross for plaster på plaster på føttene, lider de noe veldig når vi endelig ser Selbu kirke dukke opp. Den flotte steinbygningen ruver over landskapet og vi tar et bilde ved milesteinen. Bare 64 km igjen!

Inne i selve Selbu var det en hyggelig dame som jobbet på ARK som satt ute og passet på Thico mens jeg var inne og skaffet proviant på matbutikken. Da jeg kom ut hadde hun funnet vannskål til han og satt med han på fanget for at han ikke skulle føle seg utrygg. 1 kilometer etterpå var vi endelig ved overnattingsstedet, og jeg kunne konstatere og jeg hadde fått syv vannblemmer på føttene, og sovnet av allerede i 8-tiden så utslitt var jeg.

Overnatting: Marienborg camping

Jeg overnattet i en av de minste hyttene på campingen, men som likevel har sengeplass til fire. 300,- per natt.

Dag 6 – Selbu – Selbustrand                                                                      Ca. 14 km/5 timer/22,200 skritt

Utrolig hvordan beina klarer å nesten hele seg selv i løpet av en (lang) natt! I dag hadde vi den korteste dagen langs leden! Derfor startet jeg ikke vandringen før kl. 12, når vi var nødt til å være ute av hyttene. Det regnet og tåken hang lavt, så det fristet ikke særlig å begi seg ut. Men regnklærne kom på, og etter en times vandring eller to kunne de komme av. Det ble opphold, men solen stakk seg ikke fram i dag.

Vi gikk langs asfaltveien nærmest hele dagen i dag. Stoppet også innom Selbugubben med sine fine selbuvotter og kofte, og Thico var noe skeptisk til den store karen. Så fulgte leden heldigvis en gårdsvei en stund, og vi slapp unna bilene og eksosen. Vi passerte Granby gård, som også bruker å huse pilegrimer, og kom ned til sjøen. Etter en stund fant vi et stort busskur som lunsjen ble fortært i. Ikke bare bare når det regner alltid, haha.

Det var ikke så fryktelig langt herfra til der vi stoppet for natten. Peder Morset folkehøgskole bruker vanligvis ta inn pilegrimer, men de hadde ingen på jobb denne uka, så jeg kunne ikke overnatte. Da var det ikke så mange andre valg.

Overnatting: Utendørs/utedo

Haha, ja, du leste riktig. Jeg fikk ingen overnattingsplass denne natten… Så jeg fant en gapahuk ved nordsiden av Selbusjøen, og tenkte tilbringe natten der. Dessverre var det både kraftig vind og regn i luften, så det ble fort kaldt. Vi søkte derfor ly inne på en utedo. Heldigvis var det hverken lukt eller spesielt ekkelt der inne, men det er likevel ikke en natt jeg er spesielt interessert i å repetere.

Dag 7 – Selbustrand – Folden                                                      Ca. 22 km/9-10 timer/38,600 skritt

Det ble en kjip natt gitt! Derfor var vi på farten allerede klokken 6 på morgenen. Det regnet mens vi begynte å gå, og holdt på slik et par timer. Deretter kom solen fram, før den ble avløst av flere skyer og mer regn. Og vipps var solen tilbake! Slik fortsatte det hele dagen…

Også i dag ble det en del trøing på asfalt. Vi fikk også et noe actionpreget møte med noen andre hårete vesener på vei over fjellet. Sauene gikk løse, og var svært interesserte i Thico. Da de kom for nærme begynte han å bjeffe, og da ble de redde. Men det var ikke alle som løp sin vei. Ei søye og lammet hennes gjorde heller det motsatte, de snøftet i lufta og kom løpende mot oss. Flere ganger! Dessuten var de så store! Haha. Jeg måtte hoppe og rope for å få de til å rygge unna, men de bare fortsatte framover på veien some vei som vi skulle. Dette fortsatte ganske lenge før vi endelig klarte å riste de av oss. Da stod de bare der og så snurt på oss som vandret vår vei.

Vi vandret også på noen flotte gamle skogsveier, og passerte flere trosteunger på bakken som sikkert aldri hadde sett folk før. De var ikke redde i det hele tatt! Vi tok også turen innom minnelateret til Mariakirken på Mostadmark. Den lille bygningen som står der nå er bygget på ruinene av den gamle Mariakirken som stod der i flere århundrer, og var et naturlig møtepunkt for kirkefolk og pilegrimsvandrere på vei til Nidaros. Dengang var det visstnok også en vannkilde her som kunne hele folk.

Vi fortsatte vår vandring blant sauer, vann og hyttefelt og kom til slutt til overnattingsstedet vår.

Overnatting: Folden Gård

Denne gården ligger 1 kilometer fra alt og alle, men likevel rett på Olavsleden fra Stiklestad til Nidaros. Jeg måtte vandre en kilometer fra min led for å komme hit, men det var det verdt. Jeg fikk et trivelig soverom i hovedbygningen, og senere på dagen kom det også to andre jenter som overnattet. Jeg betalte 300,-

Dag 8 – Folden – Vikhammer                                                Ca. 16-18 km/7-8 timer/35,000 skritt

Etter frokost var det igjen bare å pakke sekken og komme seg ut. Vi begynner å bli vant til denne nye rutinen vår nå! Og selv om vi er vanvittig trøtte og slitne på kvelden, våkner vi så gode som ny. I dag måtte vi passere gårdens svære kjøttfe før vi kom oss videre, og de var også så interesserte i lille Thico. Hva er det med den hunden, mon tro? De fulgte etter oss, og omringet oss og jeg var nødt til å bære han videre. Kyrne skulle ikke være farlige, men det gjaldt kanskje bare folk? Jeg tok i alle fall ikke sjansen på en slosskamp med de svære beistene der, haha.

Etter et kvarters vandring kom vi til et lite gårdsnabolag, og hører noen hunder bjeffe. Oppe på en balkong ser jeg en mann stå med en liten hund. Da vi passerer huset ser jeg hunden og oppdager at jeg har sett både hunden og mannen før! Da jeg og Thico satt ved Selbugubben gikk de nemlig forbi oss! Plutselig kom det også en dame ut på balkongen, og jeg spør hvordan rase hunden er siden den ligner sånn på Thico. «Samme som din!» roper damen entusiastisk. Jammen visste det seg ikke at den hunden også var en mittelspitz, og paret inviterte meg og Thico inn på litt brus. Vi satt og snakket i nærmere en time i det vakre været, og Thico fikk både en omgang med børsten og litt mat og godbiter med seg. Dessuten var de to hundene helt ville etter hverandre! Gøy med slike møter.

Deretter måtte vi bare komme oss videre. Vakker skogsnatur vandret vi igjennom idag, selv om det også måtte krysses en del myrer og gjørmehull. Flere av dem var belagte med planker og greiner slik at passeringen var lettere. Det var også satt opp en flott gapahuk langs leden og laget et flott rastested ved et idyllisk lite vann. Vi fant blåbær i marka og til slutt dukket også utsikten mot havet opp! Tenk, vi har nesten krysset Norge på tvers! Thico fikk hilse på noen hester snute til snute, og en rottweiler som dro en fyr på scooter – og vi fant en gammel hjembygdsgård vi tok en pause på. Vi møtte også ei tysk jente som skulle gå pilegrimsveien motsatt vei, altså fra Nidaros og til Stiklestad. Mot strømmen! Deretter nærmet vi oss overnattingsstedet.

Overnatting: Søndre Vikhammer gård

Her på denne flotte gården med den fantastiske utsikten ut over Trondheimsfjorden, overnattet jeg faktisk i et treningsstudio! Det vil si en fjøs som var bygget om til et treningsstudio, med et stort oppholdsrom med kjøkken og sofagrupper. Matbutikker fantes også ned bakken i Vikhammer. Jeg betalte 350,- og da var bruk av alt av mat i kjøleskapene inkludert.

Dag 9 – Vikhammer – Nidaros                                                               Ca. 20 km/6-7 timer/32,400 skritt

Den siste dagen på beina! Litt vemodig i grunn. Nå har vi jo blitt vant til denne rytmen og den nye tilværelsen vår som vandrere.

I løpet av kvelden før hadde det kommet enda en pilegrim hit jeg overnattet, Lia fra Sverige. Hun hadde gått Olavsleden helt fra Östersund i Sverige! Dessuten hadde hun hatt nesten hatt nærkontakt med bjørn en av kveldene. Spennende! Vi snakket ut over kvelden, og møttes også flere ganger i løpet av veien til Nidarosdomen idag.

Etter at vi forlot gården var første stopp Saksvikkorsen, hvor det stod et stort kors helt siden middelalderen, og hvor man får den første utsikten mot Trondheim og det grønne spiret til Nidarosdomen. Herfra gikk leden forbi den siste milesteinen og nedover mot havet, og jeg måtte bare kle av meg på beina i det flotte været og stikke tærne i det salte vannet. Norge på tvers til fots er nå offisielt gjennomført! Men veien vår stoppet ikke her, vi måtte jo komme oss til målet for vandringen – Nidarosdomen.

Vi gikk langs havet fra Ranheim og nesten til Ladestien. Forbi Ringve museum og Lade kirke. Forbi fargerike trehus og vakre gamle bygårder helt til vi nærmet oss Bakklandet. Jeg tok en avstikker opp til festningen for å virkelig få utsikt ut over denne delen av Trondheim – og der åpenbarte den seg plutselig for oss. Vandringens mål, veis ende. Nidarosdomen.

Vi kom oss ned til kirken, og fram til den siste milesteinen. 0 km til Nidaros! Framme, finito! Jeg satte meg på en benk foran kirken med tankene rundt de siste 9 dagene, alle opplevelsene og opp- og nedturene. Plutselig dukker Lia opp i et stort smil. Vi har klart det! Hun passer Thico mens jeg tar turen innom domen, og får høre vakker korsang på den siste dagen av Olavsdagene. Deretter drar vi innom pilegrimskontoret, overleverer pilegrimspassene våre med alle stemplene og mottar et Olavsbrev.

Da var reisen kommet til sin slutt og eventyret er over. Men på veggen på pilegrimskontoret henger et kart over alle de forskjellige ledene. Dette blir nok ikke siste pilegrimsvandring for min del! Får bare krysse fingeren for mindre myr neste gang.

Her er et kart over ruten jeg gikk:

Kunne du tenke deg å gjøre en pilegrimsvandring?

The post Pilegrimsvandring langs Romboleden appeared first on Renates Reiser.

Nå er det rundt 100 år siden Knut Hansum reiste rundt i Georgia og samlet tekstene sine i verket «I Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasien«, og jeg har selv følt en dragning mot dette vesle landet i Kaukasus i flere år nå. Det er kanskje ikke det landet de fleste tenker på som reisemål, og det er i grunn ganske rart. Jeg har de siste par ukene fått erfare at Georgia har det aller meste en reisende kan ønske seg.

Georgia kan, til tross for sin beskjedne størrelse på litt mindre enn en fjerdedel av Norge, trygt kalles et kontrastenes land. Her finner man både snødekte fjelltopper på over 5,000 meter og flate, hete ørkenlandskap. Frodige, grønne daler, steppelandskap og Svartehavskysten. Her går svartkledde munker og kvinner i miniskjørt i samme gater. Her finnes hulebyer, varme kilder og Dunkin’ Donuts. Hvite Lexuser og esler med kjerre kjører over de samme hullete veiene. Her står kirker, moskeer, synagoger og supermoderne bygninger nærmest vegg i vegg. Georgia er et land i skillet mellom det tradisjonelle og det moderne. Med dets plassering på silkeveien mellom øst og vest har den også naturlig nok også blitt en stor smeltedigel kulturelt sett. Dessuten har landet blitt erobret og kriget om fra nesten alle retninger, senest av Sovjetunionen. Dette er landet hvor Stalin ble født, og motorveien inn til Tbilisi er oppkalt etter George W. Bush. Et land som senest i 2008 kjempet mot Russland i Sør-Ossetiakrigen, men som nå regnes som et av de fredeligste i verden. Landet er absolutt fyllt av kontraster, men akk hvor spennende det gjør det!

Georgia har vært uavhengig siden 1991, da Sovjetunionen ble oppløst, men landet kan spore sin historie mye lenger tilbake. Dessuten er det funnet spor av okkupasjon av området Georgia befinner seg på i dag fra 1,8 millioner år tilbake – det vil si de eldste sporene av menneskelig aktivitet utenom Afrika! Før dannelsen av Georgia som eget rike for tusen år siden bestod området av flere små kongedømmer av forskjellige folkegrupper. Mange av disse folkegruppene består Georgia av fortsatt den dag idag. For eksempel kom Svan-folket til nordvestlige Georgia allerede for ca. 4,000 år siden – og de bor fortsatt i det magiske fjellområdet Svaneti. Kanskje ikke så rart når det ser slik ut:

Når det gjelder Georgias befolkning så regnes de som et av de snilleste og mest gjestfrie folkene man kan tenke seg. En liten illustrasjon av dette var da vi ankom landet via flyplassen i Tbilisi, og tolleren i passkontrollet overakte oss en flaske vin sammen med passene våre som en velkommen til landet! Det har jeg virkelig aldri opplevd makan til. Gjestfriheten vises generelt mye gjennom mat, som er svært viktig for georgerne. Det merket vi godt på gjestehusene vi bodde på. Det bugnet av mat til både frokost og middag, og det virket nesten som det var overflod i landet. Georgerne mener at gjester er sent fra Gud, og behandler dem også deretter. Det skal dermed ikke mangle på noe. Til middagene ble det også servert både brennvinet chacha og ikke minst lokal vin.

Er man glad i vin er det jo greit å vite at Georgia er en av de første vinregionene i verden. Her har denne herlige væsken blitt produsert i mange, mange tusen år. Regionen Kakheti, øst i landet, produserer nå til dags 70 % av landets vindruer, så det er hit man burde dra om man vil komme nærmere på de mange vingårdene. Klosteret Alaverdi har produsert vin på samme måte siden 1011, så der måtte jeg selvsagt kjøpe med meg en flaske hjem. Dessuten slapp en munk oss inn i kirken med et smil, selv etter stengetid. Bare ett eksempel på det georgiske folks vennlighet.

Landet er forresten også et av de første kristne landene i verden, bare nummer to etter Armenia som regnes som først ute med å adoptere kristendommen som religion. Øst-Georgia ble kristnet i ca. 330, mens Vest-Georgia ikke ble kristen før i 523. Det første stedet kristendommen fikk fotfeste var i den gamle byen Mtskheta like nord for Tbilisi. Her står blant annet den svære imponerende Svetitskhoveli-katedralen. «Byen Mtsjet så vi nesten intet av. Den ligger hvor Aragva løper ut i floden Kur, er en av de eldste steder i Georgien og var før Tiflis landets hovedstad…» – Skriver Hamsun. Synd han ikke fikk med seg katedralen på sin gjennomreise på vei til Tbilisi, den er et temmelig flott syn.

Hamsun var overbevist om at Gud levde i de Kaukasiske skogene. Det er vanskelig å være uenig. Skjønnheten til den georgiske naturen er så slående at den kan gjøre enhver religiøs. Fjelltopper som Ushba og Kazbegi strekker seg rett til vers, opptil 5,000 meter og har alltid snø på toppen. Her kan man vandre til isbreer, gjennom elvedaler og opp til stormende fosser. Man kan frakte seg selv rundt til beins, eller leie hest og gjøre som de lokale. På vinteren kan man stå på ski, og på sommeren kan man også sykle, svømme eller ro i elver og fjellvann. Mulighetene er mange.

Det må selvfølgelig legges til at ikke alt er fryd og gammen i Georgia, som har sine utfordringer på lik linje med andre land i verden. Man oppdager fort, både i Tbilisi og ute på landsbygda, at den økonomiske situasjonen i landet kanskje ikke er helt det den burde være. Gjennomsnittslønnen er på under 900 NOK i måneden, og offisielt er arbeidsledigheten på rundt 13 %, selv om eksperter mener den kan være nærmere 30 %. Dessuten lever omkring 21 % av innbyggerne under fattigdomsgrensen. Men det holder heldigvis på å bedre seg. I 2001 levde halve befolkningen under fattigdomsgrensen! En økende turistnæring (spesielt fra nabolandene) er for tiden en faktor til at situasjonen holder på å bedre seg.

Trafikken i landet er derimot et mareritt, og veiene like så. Tror nesten aldri jeg har vært borti verre storveier enn her. Se for deg at du kjører på en relativt grei asfaltert storvei, og plutselig dukker det opp svære gigantiske hull midt i veien, biler kommer mot deg i motsatt kjørefelt tilsynelatende uten grunn, griser springer over veien og kyr ligger midt i veibanen og slapper av. Man må kjøre over bratte, skumle rasutsatte områder uten noen form for sikring. Av og til føles det mer ut som at man kjører i et elveleie enn på en hovedvei, og bilistene rundt deg aner ikke hva vikeplikten betyr. Vi var sikkert helt gale som bestemte oss for å leie bil i landet, men heldigvis gikk det greit selv om et par episoder kunne gått veldig galt. Skal du kjøre i landet så må alle sansene være fullstendig våkne at all times! Likevel er jeg glad for at vi gjorde det, og vi fikk sett og opplevd mye mer enn hvis vi ikke hadde hatt bil, det er sikkert.

Georgia er fortsatt relativt uoppdaget, men likevel ganske lett tilgjengelig. Hvorfor ikke flere reiser dit kommer jeg nok til å undre lenge over. Jeg håper i alle fall å kunne friste dere med flere innlegg om dette spennende landet, og nabolandet Armenia som også ble besøkt på samme reise etter hvert. Hva med deg, kunne du tenke deg å dra til Georgia?

The post Hvorfor Georgia? appeared first on Renates Reiser.

Annonse

Se for deg at du ligger på et reinskinn på snøen, kjenner kulden på nesa, men synet av det dansende, magiske nordlyset over deg holder deg varm. Tidligere på dagen har du kanskje vært på snøscootersafari, eller hygget deg på hundesledetur. I morgen venter en ny dag i det arktiske vintereventyret, men først er det tid for en trivelig middag og kos rundt bålet. Du befinner deg på 78 grader nord, bare 12 grader unna Nordpolen og det som føles en evighet unna fastlands-Norge. Frister det? Da burde du ta turen til Svalbard!

Øygruppen Svalbard består av noen av de nordligste landområdene i verden. Siden disse øyene ligger så langt utenfor allfarvei, har de sluppet unna mye menneskelige inngrep, og dermed bevart sin ville, øde natur. To tredjedeler av landskapet er dekket av is, med bretunger som stuper ned i havet, og forvitrede fjelltopper rundt. Til tross for dette er dyrelivet på øyene rikt. Her finner man både rein, polarrev, hvalross, og isbjørnen, ikke minst. De som oppdaget øygruppen i år 1194, skrev faktisk om Svalbard at «klimaet er så tøft at dyrene er helt hvite».

Man kan selvsagt reise til Svalbard hele året, men det er på vinteren at stedet kommer til sin rett. Ønsker du å komme tett på naturen, kan øygruppen friste med både scooterturer og hundesledeturer. På scooter kommer du langt avgårde, og kan blant annet kjøre på en 2-dagerstur til russiske Barentsburg, eller spøkelsesbyen Pyramiden. Du kan også teste deg som hundesledefører, og nyte følelsen av å gli gjennom snøen og se hvordan hundene koser seg i arbeid. Eller hva med å utforske en isgrotte? Det er ikke hver dag man har mulighet til å vandre inn til en isbrees indre.

Det er også i denne sesongen at man kan oppleve nordlyset for alt det er verdt. Selv om man har sett utallige bilder eller videoer av nordlyset, er det ingenting som kan beskrive synet man ser over seg en krystallkar vinternatt i Arktis. Det er nok det nærmeste man kan komme en drøm.

Det er nok mange som har drømt om villmarken på Svalbard, men mange har nok også feid bort tanken – for det er jo så dyrt å komme seg dit! Eller… er det egentlig det? Spitsbergen Travel har for tiden en kampanje de kaller «Nordlyspakken» hvor man får flyreisen tur/retur Oslo-Longyearbyen, 3 overnattinger inkl. frokost, samt to opplevelsesturer inkludert fra 3490kr. Du kan være heldig å finne en sydentur til samme pris, men for å si det slik; du finner ikke nordlyset på Mallorca!

Les mer her: Spitsbergen Travel.

Har du vært på Svalbard, eller kunne du tenke deg å dra dit? Det kan i alle fall jeg!

The post Svalbard – et arktisk vintereventyr appeared first on Renates Reiser.

Kjører man nordover fra Tbilisi er det muligens Georgian Military Highway man befinner seg på. 160 km nord for Georgias hovedstat befinner man seg bare kilometer fra grensen til Russland. Her ligger Georgias tredje høyeste fjell seg – 5,033 meter høye Kazbegi. Et par tusen meter lenger ned ligger kanskje landets mest fotograferte kirke seg, og opp hit skulle vi og telte for natten.

Til tross for navnet er det kanskje å ta i litt vel hardt når man kaller veien en «highway», men denne ruten har vært et knutepunkt mellom de nordlige og sørlige områdene av Kaukasus i flere hundreår. Som andre steder i Georgia, har myndighetene satt opp skilt hvor det står «Sorry for the inconvenience» hvor veien plutselig går fra nogenlunde asfalt, til grusvei med gigantsteiner og megakratere. Men det virker som de har tatt grep, i alle fall her, for denne veien var en av de beste mindre veiene vi kjørte på i landet. Og for ikke å nevne den utsikten, den utsikten! Det var i grunn vanskelig å holde øyene på veien. Men det må man jo gjøre… plutselig ligger det jo rett som det er en ku midt i veibanen og slapper av.

Før vi kjørte inn i det skikkelige høylandet passerte vi også den utrolig vakre plasserte festningen Ananuri. Den vannfargen liksom, den vannfargen! Her klatret vi opp i de gamle borgmurene, så på utsikten over kirketakene og kunne utforske så mye vi bare ville.

Vi passerte også et stort minnesmerke langs veien. Det ble reist av russerne som et symbol på deres 100 år lange «vennskap» med Georgia, i årene 1873-1983. Med andre ord én av Russlands okkupasjonsperioder i denne regionen av Kaukasus. Georgerne lar monumentet stå som en del av deres historie, selv om det er likevel en historie de ikke er spesielt enig i.

Etter å ha passert endeløse kilometer med parkerte lastebiler (i kø for å komme over grensen til Russland?), kom vi til slutt til landsbyen Stepantsminda. Denne lille byen, som tidligere het Kazbegi, ligger bare én mil unna storebroren i nord, og er et populært tilfluktsmål for turister i landet. Turmulighetene er fantastiske, og flere velger å ta turen helt opp på Mount Kazbegi. Målet til de fleste er derimot Treenighetskirken Gergeti, beliggende på er høyde over landsbyen.

Mange velger å gå opp hit, en tur på ca. 2-3 timer. Andre betaler en god sum for å sitte på en av de lokales firhjulsstrekkere. Veien opp er nemlig ikke noe særlig å skryte av. Hvis man i det hele tatt kan kalle det en vei… Vi våget oss opp med leiebilen vår, og det føltes ut som vi kjørte i et elveleie hele veien opp, på tuppen av et stup det meste av tiden. Russerne bygget faktisk en fjellheis opp hit mens de okkuperte området for å gjøre det lettere tilgjengelig, men det ville ikke georgerne ha noe av. De følte taubanen ødela den urørte naturen, og de rev den rett og slett ned. Kanskje er det derfor de ikke gjør noe med veien heller.

Uansett om man ankommer i bil eller til fots tror jeg reaksjonen er den samme når man endelig kommer over åstoppen og ser bort på kirken omkranset av gigantiske spisse fjell – man blir nesten målløs. I seks århundrer har kirken stått her oppe, og blitt pisket av regn, hagl og snø, brent av solens skarpe stråler og holdt stand mot vinden. I like mange århundrer har det bodd munker her oppe. Midt i ingensteds, men samtidig midt i sentrum av det hele. Det er helt utrolig.

Rundt oss går det gressende kyr, men de enser oss ikke. Vi velger oss en teltplass litt oppe i høyden og håper på en fin utsikt bort mot kirken når vi våkner neste morgen. Det er flere som har tatt med seg teltet for å overnatte her, men de ligger lenger ned i den lille dalen, og vi føler oss i grunn ganske alene her oppe i høyden. Etter å ha utforsket kirken, setter vi opp teltet, tar fram vinflasken og den medbrakte maten mens solen begynner å gå ned.

I skumringen synker temperaturen ganske raskt her oppe i høyden, og til slutt søker vi tilflukt i teltet for natten mens fullmånen henger over kirken og lyser opp landskapet.

Etter en noe kjølig natt våkner vi i tid for soloppgangen. En ensom munk i svart vandrer opp mot kirken i gryningen. I det solen sakte, men sikkert stiger høyere på himmelen strekker solstrålene seg nedover fjellet og mot kirken. Skyene som lå over fjellene i går kveld er nå helt borte. Himmelen er fullstendig blå. Snøkappen på det majestetiske fjellet Kazbegi skinner rosa i morgensolen. En liten sort hund kommer bort for å holde oss med selskap, og sovner til slutt av inne i teltet mens vi nyter utsikten utenfor.

Det hele er så vakkert. Men tiden går fort, og etter et par timer er vi nødt til å pakke i bilen for å komme oss videre. Bare veien ned til Stepantsminda tar jo halve dagen. Nesten. Men det er jo så verdt det. Mens vi pakker ser vi bilene ankomme platået nedenfor kirken, én etter én. Populariteten har visst sin pris. Hva skjedde med den urørte tilstedeværelsen georgerne ønsket stedet skulle ha? Synd man selv bidrar til den økte turiststrømmen opp hit. På den andre siden – hvordan kan man la være?

The post Kazbegi – telttur blant kloster og fjell appeared first on Renates Reiser.

London er en av de dyreste byene man kan reise til, men likevel en av de mest populære. Heldigvis finnes det massevis av muligheter dersom man ønsker å oppleve byen uten å måtte komme hjem med en redusert bankkonto. Nedenfor deler jeg noen av mine budsjettips for å gjøre Londonreisen vennligere for lommeboken.

Vandre rundt

En av de beste tingene man kan gjøre for å oppleve London er rett og slett å vandre rundt. Selv om London er gigantisk, er selve sentrum overkommelig å utforske til fots – og dessuten er det helt gratis. En av mine favorittruter går fra Tower Bridge til Parliamentet langs Themsen. Man følger sørsiden av elvebanken og passerer kjente monumenter som Tower of London, Waterloo Bridge, Globe-teateret, HMS Belfast, Tate Modern, London Eye og Big Ben. Dessuten vandrer man langs lokale puber, passeres av sorte drosjer og røde dobbeldekkerbusser og får et innblikk i elvetrafikken på Themsen.

Mange av de sightsene eller attraksjonene man kjenner i London er jo faktisk gratis! Eksempler er Picadilly Circus, Harrods (dersom man ikke kjøper noe, hehe), Houses of Parliament, Big Ben, Tower Bridge, Tower of London (utenfra) osv.

Det er også mulig å melde seg på gratis guidede vandringer rundt i byen, men det er alltid en fordel å tipse guiden etterpå.

Parker

London er en grønn by, og har mange vakre parker tilgjengelig dersom man ønsker å unnslippe trafikken og gatene en stund. Hyde Park lager sammen med Kensington Gardens den største grønne lungen i selve sentrum. Her kan man sole seg eller spille ball på de store gresslettene, spise piknik under de gamle trærne, eller dra på leie robåt på Serpentinen.

St. James’ Park ligger i nærheten av Buckingham Palace, og er et fargerikt skue på våren. Men min favoritt er nok Kew Gardens. Kanskje verdens mest kjente botaniske hage? Kew Gardens ligger 30 minutter med t-banen utenfor selve sentrum av London, og utgjør en flott halvdagsutflukt. Denne parken er i motsetning til de andre langt fra gratis, men dersom man kjøper billettene på nettet får man de billigere. Kommer man til London på våren når alle kirsebærtrærne står i full blomst, er de 14 pundene det koster å komme inn fullstendig verdt det (synes jeg). Billigere enn å reise til Japan for kirsebærblomstringen der i alle fall!

Museum og gallerier

London er virkelig det man kan kalle en museumsby, med British Museum, Tate Modern og National Gallery for å nevne tre av de største og mest spennende. Dessuten er disse gratis! Og ikke bare det, mange av museene og galleriene i London er gratis, og inneholder historiske skatter fra hele verden og verdenshistorien. Er du en historie- eller kunstfan er det absolutt et must, og selv om du kanskje ikke tror du er så historie- og kunstinteressert tror jeg absolutt du vil finne litt av det i det etter en runde på disse museene.

Utsikt

Den kanskje beste og billigste utsiktsplassen i selve sentrum tror jeg må være Monument. Denne svære søylen markerer stedet hvor den store brannen i 1666 startet, og her har man utsikt til blant annet Tower Bridge, Themsen, St. Paul’s Cathedral og the Shard. Inngangen koster mellom 2-4 pund avhengig om du er student, barn eller voksen.

En helt gratis og flott utsikt over London får man dersom man drar til parkene litt utenfor sentrum, som Primrose Hill og Hampstead Heath.

Shopping og markeder

En av grunnene til at folk reiser til London er nok på grunn av shoppingen. Her finner man rett og slett alt en skulle kunne ønske seg. Å kunne shoppe uten å loppe seg fullstendig kan derimot være en utfordring. Eller? Kjedebutikker som Zara, Topshop og H&M finner man selvsagt i London, og selger ofte andre klær enn hva de gjør her hjemme. Men det er kanskje litt kjedelig å dra til et annet land bare for å handle på H&M? Primark er en butikkjede mange besøker i England, og butikken ved Marble Arch er helt gigantisk. Man finner klær til dame, herre og barn samt tilbehør og lignende til en utrolig billig penge. Man må derimot forberede seg på gigantiske køer til prøverommene og stor trengsel. Primark er populært!

Hvis man vil ha en litt annerledes opplevelse kan man derimot ta turen til en av de mange markedene i London. Noen av de mest populære markedene som selger nærmest alt mellom himmel og jord er; Brick Lane Marked, Camden Marked, Camden Lock Marked og Portobello Road. Her kan man finne nærmest hva som helst, hjemmelaget eller Made in China, til en billig penge. Brick Lane er bare åpent på søndager, men de andre er åpne stort sett hele uken. Markedene er derimot størst i helgene, og også på sitt mest populære da.

Underholdning

London er kjent for sine teaterstrøk, og mange som besøker byen har lyst å få med seg et teater eller en musikal eller to. Disse billettene kan derimot være ganske dyre, så det kan være vanskelig å ta seg råd. Har man is i magen kan man likevel vente til samme dagen som man vil på teater og dra til the ticket booth på Leicester Square. Finnes det ledige billetter igjen selges de for halv pris! Billettboksen er åpen fra 10 til 19 mandag til fredag, og 12 til 15 på søndager. Jeg fikk billett til Les Miserables for en veldig billig pris på denne måten.

Dersom man drar til det nordøstlige hjørnet av Hyde Park kommer man til Speaker’s Corner. Her kan hvem som helst som har noe på hjertet stille seg opp og snakke til de som ønsker å høre. Temaene er vanligvis politiske eller religiøse. Gratis underholdning! Dessuten finnes det alltid en eller annen bar eller pub som har live musikk på kveldene.

Andre gratis-aktiviteter på kveldstid inkluderer å dra på stjernekikking til Hampstead, se på alle de blinkende neonlysene på Picadilly Circus, dra på kveldsåpne museer og gallerier eller hva med en Bat Walk? London er kanskje ikke kjent for sine flaggermus, men i følge London Bat Group finnes det mange av dem, og man kan lære litt mer om disse fascinerende dyrene på en kveldsvandretur.

Sport

Denne burde nesten i grunn gå under underholdning, for sport, og da spesielt fotball, er ekstremt populært i England generelt! London har sine egne lag som f.eks. Chelsea, Tottenham og Arsenal, men du kan også regne med å kunne se andre engelske lag spille mot disse på bortebane i London. Dessuten er det alltid billigere å se kamper hvor lagene er på lavere divisjoner, og sikkert minst like gøy. Hvis du ønsker å skaffe seg rimelige fotballbilletter i London, eller en hel fotballpakke med både hotell, fly og fotballbilletter kan du se nærmere på DENNE siden (her kan du også sammenligne priser for å slippe betale mer enn du må).

Spise og drikke

Det finnes nærmest uendelige spisesteder i London, og man kan også spise seg «rundt verden». De billigste restaurantene er ofte de utenlandske, og man får blant annet vietnamesisk, kinesisk, indisk og koreansk mat for godt under hundrelappen i London. Det er kanskje litt kjedelig, men mange av kjederestaurantene serverer rimelig og variert mat. Det er også ofte billigere å spise på en pub enn det er på vanlige restauranter. Her får man tradisjonelle britiske retter til en billig penge, og full english breakfast til rundt 4-5 pund (da holder man seg i grunn mett nesten hele dagen..).

Det er også ganske billig å kjøpe spennende matretter på de forskjellige markedene byen er fulle av. Prøv for eksempel Borough Market, med masse deilig mat fra hele verden, som er åpent fra onsdag til søndag mellom 10 og 17/18. Markedet er også åpent for lunsj på mandager og tirsdager.

Man kan også finne billige ferdigpakkede måltider hos M&S. Alt fra frukt til kjøtt og ikke minst – vin i ferdigfylte vinglass! Glem heller ikke å prøve litt afternoon tea dersom du ikke har gjort det før (eller har gjort det før og er dying to do it again).

Transport

Dersom man blir lei av å vandre rundt hele tiden, er det greit å vite at London er en by med et helt fantastisk offentlig transportnett. Å hoppe i en black cab blir fort ganske dyrt, og det samme gjelder å skulle ta en sightseeingbuss rundt i byen. Da kan man heller hoppe på en av de lokale bussene som tar deg cirka samme ruta til brøkdelen av prisen. Hopp på buss nr. 9 for å blant annet se Kensington Palace, Royal Albert Hall, Harrods, Hyde Park Corner, St. James Palace, Trafalgar Square osv. Buss nr. 74 tar deg også til Hyde Park corner og Harrods, men også museene i Kensington, og Baker Street med både Madame Tussauds og Sherlock Holmes-museet. Buss nr. 24 starter i Camden, fortsetter så til Leicester Square, Trafalger Sqare, Big Ben, Parliamentet og Westminster Abbey. Enkelte mener buss nr. 11 er den beste. Den tar deg til de samme stedene som buss 24, pluss Downing Street, Tower of London og Tower Bridge.

Personlig elsker jeg undergrunnen. Den tar deg nærmest overalt! Man kan bruke samme billetten på både undergrunnen, bussene, trikken og enkelte tog. Dessuten kan man kjøpe dagspass eller ukespass alt etter hvor lenge man skal være i byen. Bruker man vanlig papirbillett koster det 12 pund for en dagsbillett i selve London sentrum. Skaffer man seg et elektronisk oyster card, som man fyller på etter behov, betaler man under 7 pund for en dag.

Overnatte

Det er nok overnattingen som oftest sprenger budsjettet (muligens i kombinasjon med shoppingen, hehe), når man besøker storbyer slik som London. Men også her finnes det billige alternativer. For det første må det jo nevnes at dersom man ønsker å teste ut couchsurfing, kan man få overnatte hos lokale helt gratis! Hvis det ikke er ens cup of tea, kan man også finne rimelige alternativer gjennom AirBnB.

Dersom man er to som reiser sammen, kan man få dobbeltrom/tomannsrom hos hotellkjeder som f.eks. Premier Inn veldig billig, spesielt når de har kampanjer. Tune Hotels har også rimelige rom, selv om standarden er bra.

Reiser man alene er det billigst å bo på vandrerhjem. Jeg har selv bodd på YHA ved Oxford Street. Kanskje ikke et av de billigste hostellene, men veldig bra standard, og jeg liker å slippe å dele rom med 50 andre. Prisene starter på rundt 23 pund for en natt i et flersengsrom. Privat rom koster fra 45 pund.

De beste strøkene å finne billig overnatting på er rundt Paddington, King’s Cross og Liverpool Street.

Inneholder annonse/sponset link

Hva er dine beste tips for å få mest mulig ut av Londonbesøket uten å sprenge budsjettet?

The post Opplev London på budsjett appeared first on Renates Reiser.

Jeg våkner av at dagslyset fyller rommet. Jeg gnir meg i øynene og setter meg opp i senga. Jeg blendes nesten av lyset utenfor vinduet, men også av synet. I forgrunnen går hestene løse og gresser i morgenduggen på det grønne gresset. Skarpe fjellvegger strekker seg opp mot den blå himmelen. Varmen fra morgensolen har allerede begynt å skape litt skyer rundt fjelltoppene til Ushba. Det er fryktelig sjeldent at utsikten fra soverommet er så bra som dette!

Vi ankom Mazeri rundt midnatt kvelden før, etter en fryktelig lang kjøretur som tok hele dagen. Veien ble bare dårligere og dårligere etter hvert som vi kjørte, og de siste 3-4 timene var i fullstendig mørke på noen av de smaleste og dårligste veiene jeg har vært borti. De siste 10 km foregikk på en hullete og humpete grusvei, som tok oss oppover og oppover. Etter noen råd fra lokale natteranglere, fant vi til slutt fram til gjestehuset Peak Mazeri. Vi ble møtt av sønnen i huset, som viste oss veien til rommet vårt. Badet var delt på de 4-5 rommene som var der, og hadde hverken dopapir eller vann i springen da vi kom. Soverommet var enkelt, og den eneste stikkontakten var utbrent. Wifi kunne vi bare glemme. Dessuten var sengen hard som en sementblokk, og vi kunne høre menneskene i naborommet like godt som vi ville gjort om de lå i samme seng som oss. Vi fant likevel natteroen etter den lange kjøreturen, og våknet opp til en nydelig dag morgenen etter.

Vi fant veien ned til rommet hvor maten ble servert, og ble møtt av store smil fra husmødrene i storfamilien. Å kommunisere på engelsk viste seg å være svært vanskelig, så det ble heller med russiske småfraser og enkeltord. Vi satte oss ved det ene av de to bordene, og plutselig dukket et helt herskapsmåltid opp på bordet. Brød, yoghurt, pasta, katchapuri, tomat, agurk, quinoa, maisbrød, ost, kaffe, te og vann. Vi skulle ikke sulte, med andre ord.

Mazeri er en bitteliten landsby (hvis man engang kan kalle den det når det bare består av et par hus?) i den historiske og gåtefulle regionen Svaneti. Landsbyen ligger i en dal 1600 meter over havet, og byr på noen av de mest fantastiske vandreturene i regionen. Etter frokost ble vi stående å snakke litt med et polsk par som rigget opp tursekkene sine på den ene av familiens hester.

- Jeg har vært her i Georgia 4-5 ganger, og blir aldri lei. For en naturelsker som meg finnes det nærmest uendelige områder å utforske her i landet, fortalte mannen i duoen.

I samarbeid med herren i huset, Murman, som heller ikke snakket noe særlig engelsk, foreslo de at vi kunne ta en dagstur opp til fossene som lå litt lenger opp i fjellet.

Da var det bare å pakke litt lunsj og solkrem i sekken, og få turskoene på beina. Jeg fikk hjelp fra Murmans gamle mor, som bodde i den lille nabohytta, til å fylle opp vannflaskene fra hageslangen, og deretter begynte vi å gå. Første del av veien var på flatmark, og vi gikk langs en grusvei forbi kjerrer drevet av okser og måtte vasse over et par elver. Vi endte så opp på et forvirrende grustak hvor vi ikke helt visste hvor vi skulle gå videre.

Jeg stoppet en svært liten minibuss som kom kjørende over grustaket for å finne ut hvordan vei som var den beste å ta, og da sjåføren ikke snakket engelsk, hoppet det plutselig ut en dame fra baksetet og kom fram til oss for å snakke. Hun snakket ganske bra engelsk og fortalte livlig hvor vi måtte legge ruten. Vi takket så for hjelpen og hele bussen vinket til oss da de kjørte videre. Vi kom så til en liten parkeringsplass hvor det stod et par biler, gikk over en provisorisk bro og kom endelig inn på stien som skulle ta oss videre opp i fjellet.

Vi passerte en liten familie på tur, og to karer kom ridende forbi oss. Vi møtte også en hel flokk kyr som stod å så nysgjerrig på oss i det vi gikk forbi dem. Grantrær og furu skapte skygge for den skarpe solen, og naturen minte oss mye om Norge i grunn. Fjellene som stakk opp over oss var derimot med sine 4,000-5,000 meter en del høyere enn hva man finner hjemme.

- Hei! Stopp! Hvor skal dere?

Etter å ha krysset nok en elv over noen trestokker, kom vi til et check point. Her hadde georgiske grensevakter satt opp leir for å holde orden på menneskene som gikk tur her i området. På andre siden av fjellet vi var på vei opp ligger intet annet enn Russland, så man kan i grunn ikke ferdes helt fritt. Vi skulle ikke så langt opp fjellsiden, og etter å ha fortalt at vi skulle til fossene fikk vi fortsette.

Her ble terrenget mye brattere, og vi måtte gå over en del løse steiner. Vi passerte et kadaver av en ku, møtte en hel skoleklasse som var på vei ned, og jeg måtte posere på et bilde sammen med en eldre russer. Da vi endelig kom opp til fossene var vi helt alene. Bare oss og utsikten. Nydelig! Vi hoppet over den ene fossen, og satte oss i skråningen mot den største og inntok den medbrakte lunsjen vår der.

Man kunne ha fortsatt ca. 700 høydemeter til opp til en liten isbre, men det hadde vi hverken tid eller krefter til i dag. Skyene kom og gikk på himmelen, og da det etterhvert begynte å bli litt kjølig tok vi turen ned igjen. Ca. 6 timer brukte vi totalt på den ca. 2 mil lange turen fram og tilbakte. Sultne ankom vi etterhvert gjestehuset.

Middagen ble spist sammen med de andre som overnattet på gjestehuset den natten. Et tysk par, et britisk par og ett par fra hviterussland, som også hadde med seg en liten sønn. De sistnevnte hadde også med seg både chacha og vin til oss i gjestfrihetens ånd, og etter hvert kom det også lokal vin fra huseierne ut. Vi fikk først servert borsj-suppe, og deretter ballet det bare på seg. Mengdene mat som stod på bordet var til slutt så overdådig at vi visste ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Murman, som eier stedet, kom etter hvert også og fortalte litt om stedets historie. Fyren fra Hviterussland fungerte som tolk. Det var faren til Murman som hadde bygget huset, og ønsket at sønnen skulle gå i farens fotspor. De andre sønnene jobbet som advokater i Kutaisi, men Murman følte at å bo så nært naturen som dette var det hjertet hans ønsket mest. Dermed hadde han flyttet tilbake, og drev nå på å restaurerte og bygget på huset med pengene som overnattingsgjestene bidro med.

Vi kunne også tenkt oss å ha blitt i Mazeri og kjenne på roen enda litt lenger, men allerede neste morgen skulle turen gå enda lenger inn i Svaneti – helt til den gåtefulle landsbyen Ushguli med de mange tårn.

Les del 2 her (snart).

The post Eventyrlige Svaneti del 1 – Mazeri appeared first on Renates Reiser.

Den britiske poeten Lord Byron sa følgende om Armenia: «Dette landet vil alltid være det mest interessante i hele verden». Det lille landet som ligger mellom Tyrkia, Georgia, Aserbajdsjan og Iran, har definitivt en av de mest komplekse historiene man kan tenke seg. Kort fortalt er Armenia et av de eldste landene i verden, ble kristnet allerede for 1700 år siden, og har opplevd både folkemord, kriger og erobringer. Landet byr på eldgamle kirker i spektakulære landskap, og en overraskende europeisk storby i Yerevan. Armenia er med andre ord mye mer enn bare stedet hvor Kim Kardashian stammer fra.

Selv om Armenia (som tidligere var mye større) nå ikke er stort større enn Belgia, byr landet på noen av de mest varierte og spektakulære landskapene i verden. Dessuten regnes jo Armenia som det første kristne landet i verden, og derfor er det kanskje ikke et sjokk at landet byr på noen vanvittig flotte, gamle kirker. Disse finner man i mange av de mest spesielle landskapene, så selv om man kanskje fort blir lei kirke-sightseeingen, så er det verdt å dra innom for landskapene.

Store deler av det sentrale Armenia (området rundt Yerevan) består av den svært flate Ararat-dalen. Her, ikke så langt unna den tyrkiske grensen, befinner kirken Khor Virap seg (avbildet øverst i innlegget) – det første stedet jeg så bilder av fra Armenia, og som drev meg til å besøke landet. Dessuten ligger kirkene Geghard, Sevanavank, Noravank og Sanahin på flotte, spesielle steder (eget innlegg kommer). Kirken som kanskje ligger aller mest spektakulært til, Tatev, rakk vi dessverre ikke innom…

Men Armenias historie strekker seg lenger tilbake enn kristendommens første år. I Garni finner man det siste hedenske tempelet som fortsatt står i landet. Det var bygget til solguden Mihr i det første århundret etter kristus i gresk-romersk stil. Også dette ligger ganske flott til, på en klippe med utsikt ut over en nydelig dal!

Som en stor konstrast til de øde landskapene som dominerer i landet, og ikke minst de gamle kirkebyggene, er hovedstaten Yerevan svært europeisk og moderne til tross for at det er en av de eldste byene i verden. Jeg fikk nesten inntrykk av å være i Paris i store deler av byen. Søte gatekafeer finner man overalt, og dessuten er det ganske grønt. Gateartister, statuer og kunstverk finner man i alle parkene, og gamle ladaer står parkert på alle gatehjørner. Dessuten får man en utrolig flott utsikt ut over byen og helt til fjellet Ararat fra the Cascades – som nærmest kan kalles turistsentrumet i byen (til tross for svært få turister).

I følge bibelen var det Noah (han med Arken vettu), som oppfant vinlagingen i Armenia. Om det var før eller etter han parkerte Arken oppe på fjellet Ararat vet jeg ikke, men det var et bra initiativ. Armenia elsker vin, og vi som elsker vin faller derfor lett for Armenia. Vi dro på vinsmaking i Areni-dalen. Først hos (den litt for moderne) vinfabrikken Hin Areni, hvor vi også fikk omvisning (1500 dram), og deretter på gamle Areni (gratis).

Armenia er et trygt land. Den største faren for turister er nok å dø av overspising. Armenia er viden kjent for sin fantastiske gjestfrihet – noe vi selv fikk erfare ganske kraftig. Vi hadde akkurat ankommet en liten landsby like ved Sevansjøen, og skulle bo på et lite pensjonat. Landsbyen virket nesten forlatt, og utenom noen ville hunder som løp etter katter var det ikke så mye annet levende å se. Oppe på en ås over byen stod et kloster (selvfølgelig), og etter mye fram og tilbake fant vi fram til det flotteste huset i byen – som huset pensjonatet vårt. Da vi parkerte bilen utenfor la vi merke til høy musikk som strømmet gjennom veggene på huset. Parkeringen utenfor var full av biler. Vi ante ikke om vi var kommet rett, så vi gikk inn for å høre – da viste det seg at det ble holdt et barndåp her, og vi var invitert på festen! Å takke nei var ikke noe alternativ, så vi satte oss ned, og ble overlesset av god mat, massevis av smil og mange spørsmål fra de få som snakket engelsk. Det var en konfransier som holdt taler, så det ble mye skåling (…), og dessuten måtte vi opp og danse flere ganger. Barndåp i Armenia er en skikkelig festlig affære!

Men alt har dessverre ikke vært fryd og gammen i dette landet. For bare hundre år siden var Armenia åsted for en av de mest tragiske hendelsene i historien. I 1914 bodde det mellom 1-2 millioner armenere i det osmanske riket (hovedsaklig i området hvor Tyrkia er nå), men deretter (av mange ulike grunner), bestemte de muslimske osmanerne at de kristne armenerne var blitt et «problem» som måtte løses opp i. Osmanerne ønsket å skape et rike med bare én religion og ett styresett. Deretter begynte en omfattende prosess med å skvise armenerne ut av det osmanske riket. Hundretusenvis ble deportert (mesteparten til dagens Syria), og like mange ble drept. Gjennom alle de årene dette pågikk regner armenerne at 1,5 millioner av folkeslaget deres ble henrettet, mens Tyrkia (som benekter det hele), mener bare ca. 400,000 døde, og av helt andre grunner enn armenerne hevder.

Dette er kanskje en av de største historiske krisene som ikke er kjent i store deler av verden. Dessuten er det fortsatt mange land som ikke har tatt stilling til det som skjedde her, slik som Norge, eller som velger å støtte Tyrkias side av saken. Land som Frankrike, Hellas, Tyskland, Sverige, Italia og Canada betegner dog det som skjedde her som folkemord og støtter opp om Armenia. Etter å ha sett bilder fra nasjonalmuseet i Yerevan fra hendelsene, hvor blant annet osmanske soldater med et smil rundt munnen holder hodene til døde armenske barn i hendene, velger jeg å gjøre det samme… Det er likevel ingen bevis på hvor mange mennesker som egentlig ble drept og deportert i denne tiden, og så det blir i grunn et spørsmål om et lands utsagn mot et annet (jeg må også legge til at Armenia ikke er fullstendig uskyldig i historien heller, da landet for lenge, lenge siden ønsket å skape en egen armensk stat, og drepte både osmanske muslimer og aserbajdsjanere i hopetall…). Armenia og Tyrkia snakker i alle fall ikke med hverandre, og grensene mellom landene er fortsatt stengt på grunn av kontroversene.

Jeg er enig med Lord Byron – Armenia er virkelig et interessant land, hvor mye kan oppleves på kort tid på grunn av stedets beskjedne størrelse. Når nordmenn heller ikke trenger visum for å besøke landet, blir det enda lettere å reise innom. Dette er landet for alle historieinteresserte først og fremst, samt de som ønsker å oppleve nærmest urørt, spektatulær natur, og de som ønsker å erfare den ekstreme gjestfriheten. Selv om veiene til tider er helt tragiske, er det absolutt en fordel å reise rundt med egen bil slik vi gjorde. En stor frihet for å besøke så mye av landet som man har mulighet til!

Kunne du tenke deg en tur til Armenia?

The post En reise gjennom Armenia appeared first on Renates Reiser.

Har du reist med Finnair? Har du kanskje lurt på hvordan de klarer å fly langdistanserutene på så kort tid? Hvorfor transfertiden på flyplassen i Helsinki er såpass effektiv og kortvarig? Dette har vært en hemmelighet i massevis av år, men nå begynner Finnair å lette på sløret. Med julenissen bak seg, er ingenting umulig!

Finnair har vært det offisielle julenisseflyselskapet siden 1983, og har fraktet både folk og varer rundt i hele verden siden dengang. På utsiden ser kanskje hverken flyselskapet eller flyplassen særlig spesiell og annerledes ut, men der kan man ta feil. Nå i juletiden er det derimot ekstra spesielt. Bare ta en titt på filmen nedenfor.

Dessuten, dersom man ønsker å virkelig komme seg nord til julenisseland, flyr Finnair direkte til Rovaniemi på litt over en time. Her oppe, rett på polarsirkelen, befinner Santa Claus Village seg – stedet hvor alle brevene med julegaveønsker fra barn over hele verden til julenissen ender opp. Her sitter julenissen på kontoret sitt i hele juleperioden og venter på besøk fra mennesker fra hele jordkloden. Dessuten kan man dra på sledetur med reinsdyrene hans, og det setter jo en ekstra piff på julefeiringen!

For å lese mer om dette spesielle samarbeidet, eller for å se flere gøyale videoer, trykk deg inn her.

Reklame

The post Finnair – Working for Santa Claus appeared first on Renates Reiser.

Da nærmer 2016 seg med stormskritt, og i tradisjonen tro tenkte jeg lage et innlegg med tilbakeblikk på reiseåret som har vært. Det er jo så gøy å mimre tilbake! 2015 har vært nok et år spekket med fantastiske opplevelser og nye erfaringer, og følelsen av å sette seg på et fly mot nye horisonter er noe jeg aldri tror jeg kommer å bli lei av. Dessuten har jeg fått blitt enda bedre kjent med landet jeg bor i – Norge. Jeg fått oppfylt enda et par drømmer på reiseønskelisten i år, og jeg gleder meg fryktelig til å se på hva det kommende året har i vente.

Januar & Februar

I årets første måned ble det ikke så mange ville utenlandsturer på meg, jeg brukte heller tiden hjemme på skolearbeid, turer i marka og å bli kjent med familiens nye valp. Og ikke minst laddet jeg opp og pakket til eventyret som ventet i årets andre måned.

I februar gikk nemlig turen til Australia! I dette enorme landet fikk vi tid til et stopp innom Melbourne, og et par dagers kjøring langs Great Ocean Road. Vi fant oss også til rette i vakre Sydney, og tok flyet til Ayers Rock hvor vi kjørte rundt med likesinnede med gammel rockemusikk på full guffe, sov ute blant stjernene i «swags», vandret rundt i Kings Canyon og ble gale av alle fluene. Til slutt dro vi opp nord i Queensland til Port Douglas og slappet av en uke mens vi besøkte kenguruer, koalaer og snorklet ute på the Great Barrier Reef. Virkelig en trip to remember!

Mars & April

I begynnelsen av mars var vi fortsatt i Australia, men begynte så på hjemturen og hadde et stopp i Dubai for å dele opp den lange reisen litt. Vi rakk mye mindre enn hva vi hadde sett for oss, men fonteneshowet ved Burj Dubai er nok noe av de kuleste vi fikk sett. Her må nok turen gå tilbake gitt.

I påsken tilbrakte jeg litt tid på ski i både Bodø, Hovden og på svenskegrensen. Været var herlig! Dessuten ble det også tid til en trivelig hundesledetur i svenske Lappland! Her fikk vi styre hundene selv, og selv om det nesten ble krasj med et tre (eller to), så var det kjempegøy og noe jeg gjerne kunne tenke meg å prøve igjen.

I april tok jeg turen til Malmø og København. Det tar ikke lange tiden over til København fra Malmø som var basen for turen, så da var det ingen unnskyldning for å ta et gjensyn med denne flotte byen. Jeg hadde ikke vært i Christiania før, så dit måtte jeg selvsagt. Ellers fikk beina kjørt seg rundt i byen, og det ble også en liten tur på sykkel.

Mai & Juni

I mai fikk jeg endelig besøke de to siste landene på Balkan, nemlig Serbia og Kosovo. Spennende og lite besøkte land begge to, og det var veldig interessant å se kontrasten dem imellom. Jeg bodde i husbåt i Beogard, og på kloster lenger sør i landet.

Deretter tok jeg turen over til Kosovo og gjorde meg kjent med Pristina og den nydelige byen Prizren.

I juni ventet endelig arkeologiutdannelsens høydepunkt – nemlig feltkurset. Dette året var det lagt til Arendal, og vi fikk noen flotte uker med graving i varierende vær. Dessuten tok vi turen innom merkelige, men flotte Lista. Det føltes nesten ut som å være på et forblåst sted midt ute i Atlanterhavet.

Det ble ingen utenlandsturer i juni, men mange fine turer rundt i Nord-Norge ble det likevel, og ikke minst mange fine helger på hytta.

Juli & August

I juli tok jeg meg endelig tid til å utforske mer av dette flotte landet vi bor i. Været spilte ikke helt på lag, men jeg lot meg ikke stoppe av det. Først ble det biltur nedover Helgelandskysten, med stopp inn Sandnessjøen, Herøy, Alstahaug, Dønna – og ikke minst Træna.

Deretter kjørte jeg ned til svenskegrensen i Trøndelag og startet på en 9 dager lang gåtur sammen med hunden fram til Trondheim. Vi fulgte pilegrimsleden Romboleden, bodde på menighetshus, i ombygde fjøs, i gamle kårhus, på campingplasser og til og med på et utedo, og fikk oppleve nydelig natur mens vi krysset Norge på tvers.

I sommerens siste måned ventet enda flere fjellturer i Bodøområdet. Jeg fikk blant annet endelig besteget Lurfjelltid, det høyeste fjellet i kommunen, og et par andre fjelltopper jeg ikke har besøkt før nå.

I slutten av måneden ventet endelig Kaukasus, og Georgia (etter en svipptur innom Riga)! Vi tilbrakte blant annet tid i Tbilisi, teltet ved klosteret i Kazbegi, kjøpte vin i Kakheti, besøkte Stalinmuseet i hans hjemby Gori, dro på rideturer, vandreturer og bodde hos lokale i Svaneti, og utforsket en gammel grotteby i Vardzia. Dessuten fikk vi oppleve noen helt sinnsyke veistrekker på vår ferd gjennom landet, og klarte også å rote oss opp på flere fjelloverganger på grusveier et par anledninger. Vilt, men flott.

September & Oktober

Da september kom dro vi over til Armenia for å tilbringe resten av dagene våre i Kaukasus der. Vi hadde for det meste basen vår i vakre Yerevan, og kjørte ut på dagsturer derfra. Vi fikk besøkt flere merkverdige kloster i utrolig spennende regioner, og ble til og med invitert i barndåp da vi ankom gjestehuset vårt ved Sevansjøen.

Senere i september var jeg invitert på pressereise med en flott skandinavisk gjeng til Jordan gjennom Visit Jordan Norden, og ble kjempeglad for et gjensyn med dette interessante landet. Vi landet i Amman og en opplevelsesrik uke ventet oss. Vi fikk badet i Dødehavet, gått i grønne skoger i Ajloun, campet i Wadi Rum, utforsket Petra, bodd på luksushotell både ved Dødehavet og Ma’In, badet i Jordanelven, lekt Indiana Jones i Jerash og mye mye mer.

I oktober var det endelig avreise for den store Asia-turen som jeg hadde vunnet flybillettene til tidligere på året. Først ut var et par uker i Indonesia. Jeg startet med et par dager på Bali, hvor basen min var Ubud, og deretter fløy jeg til Labuan Bajo på øya Flores for å dra på båttur ut til Komodo-øyene. Der kom jeg face to face med noen gigantiske landdyr – komodovaranene. Så ventet vulkanen Rinjani på meg på Lombok, hvor jeg plutselig kom midt oppi et vulkanutbrudd, før jeg avslutet den hektiske rundturen med et par late dager på Gili Meno (og nesten ble overkjørt av en båt…).

November & Desember

Etter Indonesia ventet Sri Lanka på meg. Den tåreformede lille øya ved Indias sørkyst som kan by på noen utrolig varierte opplevelser og destinasjoner. Jeg skippet Colombo for denne gang, og dro direkte til Kandy. Her fikk jeg være med på seremonien ved Det hellige tann-tempelet, og tok en utflukt til grottetemplene i Dambulla og majestetiske Sigiriya. Deretter tok toget meg videre til Ella, og et nydelig grønt fjellandskap med massevis av teplantasjer. Så måtte jeg bevege meg sørover mot kysten og dyrelivet i Yala Nasjonalpark, hvor jeg dessverre ikke så noen leopard, men mange andre flotte dyr. Jeg fant meg også en favorittstrand i Tangalle, og dro på hvalsafari i Mirissa. Dessuten fikk jeg med meg vakre, europeiske Galle på vei til flyplassen ved reisens ende.

Siste stopp på reisen var Japan! Et land jeg har gledet meg til å oppleve fryktelig lenge. Her gikk jeg meg vill i gatene i Tokyo, dro innom så mange sære spisesteder jeg kunne, fråtset ellers i nudler og sushi og så meg blind på reklameplakater og neonlys. Dessuten tok jeg shinkansen til Kyoto og drømte meg bort i utallige tempelområder og blant vakre høstfarger på trærne, og tok også turen innom en liten onsen(varme kilder)by ved Nagano.

Desember har vært en rolig måned hvor jeg har jobbet og brukt resten av tiden på skolearbeid. Dessuten har familien nettopp tilbrakt en kjempekoselig jul på hytta i Gildeskål. Etter noen dager med uvær kom det jaggu meg litt snø og «sol» også. Under juletreet lå det forresten noen fjellski, så nå gleder jeg meg til skiturer på nyåret.

Jeg rakk med andre ord innom 14 land (untatt Norge) i år, hvorav 9 land var nye. Med tanke på hvor mye spennende jeg har opplevd så må nok dette være et av de mest opplevelsesrike reiseårene jeg har hatt. Jeg gleder meg til fortsettelsen, så det blir spennende å se hva 2016 har å by på. Ønsker dere alle et riktig godt nytt (reise)år, og håper dere stikker innom bloggen i året som kommer også. Det er alltid så trivelig å høre fra dere, og å dele erfaringer og opplevelser sammen!

Hvordan har reiseåret deres vært?

The post Tilbakeblikk på reiseåret 2015 appeared first on Renates Reiser.

Etter en fin introduksjon til det fascinerende landområdet Svaneti i Mazeri, var tiden kommet for å reise enda lenger inn i denne delen av verden. Bilen tok oss først til Mestia, og deretter på en håpløs grusvei som etter ca. 3 timer tok oss fram til en av de mest utilgjengelige, og høyst beliggende landsbyområdene i verden – Ushguli.

Nå til dags bor det rundt 70 familier i Ushguli, som er et lite område som består av fire små bosetninger/landsbyer. Her, 2,200 meter over havet og milesvis på dårlige veier fra noen slags by, føler man seg fullstendig off the grid. Man aner så vidt hva som skjer i verden utenfor. Snøen dekker området nesten halve året, og ofte er veiene umulig å passere gjennom på denne tiden. På vinteren er Ushguli med andre ord fullstendig avkappet fra omverdenen. Da er det kanskje ikke så rart at menneskene som bor her oppe, svanene, i mange år var skeptiske til tilreisende, og til og med menneskene som bodde i nabolandsbyene. Høye fjell, dype dalbunner og et terreng som var vanskelig å forflytte seg i, gjorde at folkene holdt seg for det meste for seg selv.

Likevel var det mange som ønsket å erobre disse områdene. Romere, persere, makedonere, bysantinere, arabere og mongolere, blant annet. Ikke visste de at de ville møte de stolte svanene her oppe, en subgruppe av georgerne, som hadde skapt sin egne unike væremåte, kultur og språk. Et hardført folk, som hadde vært vant til å klare seg selv. Fjellets voktere.

Da landsbyene i øvre Svaneti lå såpass spredt rundt i terrenget, var det aldri hensynsmessig å bygge murer rundt dem slik som det ble gjort andre steder. I stedet valgte man å ta fjellenes eksempel, og bygge i høyden. Det ble derfor til at hver familie begynte å bygge tårn, høye tårn, og tok tilflukt der i de urolige tidene. Her bodde både folk og fe, her ble verdisaker oppbevart og proviant lagret. De eldste tårnene stammer helt tilbake til 800-tallet, og i følge de lokale vi møtte var det opprinnelig over 300 tårn i dette området, som hadde beskyttet svanene fra angrep i flere hundreår. Det var ikke før russerne ankom og Sovjetunionen tok over at de fleste av tårnene gikk tapt. Nå til dags står bare 37 stykker igjen. Mye av Ushguli ser i grunn ut som det ligger i ruiner. Livet her har nok aldri vært noe lett.

Vi møtte gutter som ridde barbakk gjennom de gjørmete «gatene», katter, hunder og høns som vandret fritt. Ingen butikker eller utsalgt. Bare én liten kafé, hvor det satt en liten gruppe turister som så ut som de har vært på vandretur i fjellene. De lokale kikket nysgjerrig ut fra hagene sine når vi vandret forbi. Solen lyste gjennom skyene opp lyse flekker i de grønne åsene hvor husdyrene gikk og gresset. Ellers virket området midt i ettermiddagesheten både stille og øde. Det eneste tegnet på den moderne verden var i grunn strømledningene som hang mellom flere av hustakene.

Vi kom over et lite etnografisk museum som lå i et gammelt svanhus. Det var en av familiene i landsbyen som drev det, og stilte ut mange av gjenstandene som var blitt spart på gjennom årene i dette området, og som viste flere av de unike tradisjonene her til lands. For eksempel gikk kyrne og sauene inne i huset blant menneskene, til en viss grad adskilt. Det var spesielle båser inne hvor både mennesker og dyr lå ganske tett for å holde varmen gjennom de bitre vintermånedene. Treskjæring hadde også alltid vært en kunst her oppe, og inne på museet stod mange flotte eksempler på dette. Dessuten kom bestemoren til gutten som viste oss rundt inn i det mørke rommet, og spilte på et par tradisjonelle instrumenter til oss – en kunst som holder på å gå tapt.

Mangel på internett i Ushguli gjorde at vi ikke kunne bestille overnatting før vi ankom, men det viste seg å være ganske lett uansett. Etter å ha vandret litt rundt, endte vi opp i muligens det mest moderne huset i hele området, LileO, hvor en eldre kone og hennes datter leide ut rom. Det kostet oss 65 lari per natt per person inkludert frokost og middag (i overkant av 200 kroner).

Samme ettermiddag følte vi det var på sin plass å vandre opp til isbreen Skhodra, som man kommer til ved å følge elven gjennom dalen opp bak den øverste landsbyen (som vi bodde i). Landskapet var svimlende vakkert, og vi passerte kyr og hester og så geiter som beveget seg oppe i fjellsidene. Underveis møtte vi to karer som hadde dratt med seg en stor bil opp hit og drakk vodka som de dessuten tilbydde oss, og også en vennegjeng på kanskje vår alder som var på en piknik hvor det så ut som at drikken var viktigere enn maten. Dessverre lå skyene lavt, så det var bare ved diverse øyeblikk vi fikk se hvor høye fjellene isbreen hang fra virkelig var.

Isbreen lå på ca. 2,600 meters høyde, og det ble 16 km vandring tur retur. Turen tok oss 6 timer, og på vei tilbake holdt vi på å regne bort. Ikke ble det bedre når vi også måtte vasse gjennom en iskald bre-elv. Heldigvis ventet det et enormt middagsmåltid på oss når vi kom tilbake. Aner ikke hvordan vertene våre kunne forestille seg at vi kunne klare å spise alt som ble servert. Her snakker vi om hvertfall ti forskjellige småretter. Mett ble vi alle fall, ingen fare for det.

Morgenen etter bestod frokosten av en lignende affære. Etterpå ble det endelig dags for noe jeg har gledet meg til fryktelig lenge – en ridetur i dette spektakulære landskapet! Vi leide hester gjennom familien vi bodde hos, og hesten jeg fikk utdelt het Mustang. Vi fikk også med oss eieren av dyrene. Akkurat her kunne vi nok sikkert ha vært heldigere, for en mer stresset og utålmodig type tror jeg ville vært vanskelig å finne (spesielt i disse rolige områdene). Mannen pisket etter hestene når de ikke beveget seg fort nok for hans ønsker, og selv om jeg skrek ut flere ganger at det var absolutt ikke nødvendig, tok det en stund før han skjønte at vi faktisk mente det. Jeg ville styre min egen stakkars hest, uten å føle at jeg hadde djevelen i hælene… Dessuten var det jo litt vanskelig å kommunisere når man begge snakker vidt forskjellige språk. I slike strøk som dette er vel hesten et rent arbeidsdyr man hersker over i forhold til i Norge hvor man nå ofte har hest for selskapet og velværens skyld, så mentaliteten er vel generelt annerledes. Det roet seg heldigvis etter hvert, og det ble mulig å slappe av og bare nyte naturen rundt seg. Jeg hadde i grunn ønsket å være ute på hesteryggen nesten en hel dag, men med tanke på hvor solbrente vi oppdaget at vi var blitt da vi kom tilbake etter et par timer, var det sikkert lenge nok.

Naturen vi red igjennom var uansett noe av det flotteste jeg har sett. Jeg ser nok for meg at neste gang jeg returnerer til landet, blir det for å delta på en lengre ridetur gjennom disse flotte fjellområdene i Kaukasus. Jeg må kanskje være rask. Det er bare et tidsspørsmål før både turisthordene og moderniteten oppdager dette området for fullt… Spesielt dersom veien fra Mestia blir utbedret med årene. Enn så lenge bør man ha både en stor firhjulsstrekker, tålmodighet og en dose eventyrlyst for å ta turen. Etter flere timers kjøring på elendinge grusveier, gjennom elver og mellom kyr, er synet av Ushguli uansett noe man vil huske for alltid.

Har du vært i dette området av verden, eller ønsker du å ta turen?

The post Eventyrlige Svaneti del 2 – Ushguli appeared first on Renates Reiser.

- Kunne du tenke deg å galloppere? Vasko roper bak til meg med et lurt smil.

Jeg kjenner allerede at det verker i ridemusklene jeg ikke har brukt på en stund. Jeg ser på det solfylte landskapet rundt meg og trekker inn pusten. Den gode fjelluften fyller lungene.

- Ja, hvorfor ikke!

- Flott, da setter vi igang. Må du huske å sette hesten i et høyere gir!

Muligens lett for han å si. Vasko har ridd siden han var liten. Ja, faktisk hele livet. Han kan ikke huske en tid hvor hestene ikke var en stor del av livet hans. Nå på sommeren holder han til her i nasjonalparken Mavrovo, en av de flotteste områdene i hele Makedonia, og tilbyr rideturer til turister. På vinteren bor han i Skopje, og tar med seg de 17 hestene sine til byen. Rideturene går da i områdene rundt Skopje, og opp på åsene rund.

Vi setter fart. Landskapet er oransjefarget nå på høsten. Det høye gresset føyer seg etter oss mens vi løper gjennom det. Når veien begynner å gå oppover slakker vi farten, og lar hestene jobbe seg høyere i terrenget.

Timene går. Likevel er det en herlig følelse å bare gli gjennom landskapet på hesteryggen. Hvor lenge har jeg ikke savnet akkurat dette?

Jeg hører vrinskende hester framfor oss. Vasko roper tilbake til meg at jeg ikke må la hesten min komme i konfrontasjon med villhestene. De er visst noen kranglefanter.

- Villhester?! roper jeg entusiastisk tilbake. Finnes det slike her?

Og visstnok gjør det det. En hel flokk kommer løpende spenstig mot oss. Den ene hopper og spretter, mens den kaster på hodet så den voldsomme manen svirrer rundt i luften. Vi rir forbi, men hestene følger etter oss.

Etter hvert kommer vi til en gård oppe i fjellet. Vasko forteller at her bor gjeterne som passer på sauene gjennom hele sommeren mens de beiter her oppe i fjellheimen. De er en fem-seks menn, men de passer likevel på 100,000 sauer her i fjellet i sesongen. For et ansvar! De byr oss på vann, så vi stiger av hestene og tar en velfortjent pause i solveggen.

Etter en stund er det på tide å komme seg videre. Vi sier farvel til gjeterne og fortsetter opp i fjellet. Lenger opp ser jeg noen av sauene. En svær gjeterhund kommer løpende mot oss, men den lar oss heldigvis passere. Disse beistene gjør alt de kan for å holde sauene trygge fra villdyr.

- Hadde vi gått til fots kan det hende vi hadde endt opp som middag, sier Vasko med en grimase.

Til slutt når vi utsikten ut over dalen. Helt fantastisk! Der nede ligger landsbyen Galicnik som er vårt neste stopp.

Herfra og ned til landsbyen er det skikkelig bratt, så vi stiger av hestene og Vasko tar på seg ansvaret med å leie begge ned. Så får jeg begge hendene ledig til å ta rundt en milliard bilder, og ikke minst, passe på at jeg ikke sklir på de løse steinene og faller hele veien ned…

Når vi kommer ned til de første husene, setter vi oss på hesteryggen igjen, og fortsetter slik det siste stykket. Plutselig ser jeg noe som i grunn ikke hører hjemme blant de gamle stienhusene og forlatte hagene. To store filmtrailere og en hel gjeng mennesker både foran og bak et stort filmkamera. På bakken ligger det oransje og svarte ledningsskjulere av plastikk, noe hesten min, Larkan, reagerer veldig på. Han nekter plent å gå over, og vi ender til slutt helt inntil en av filmtrailerne hvor stigbøylen min scraper opp noe av lakken. Jeg blir helt forfjamset og vet ikke hva jeg skal si eller gjøre.

- Det går helt fint, roper en fyr som minner meg veldig om en noe mer eksotisk versjon av 70-tallets Bob Dylan til meg, og kommer leende mot meg og Vasko.

Vasko lyser opp i et stort smil, hopper av hesten sin og gir fyren en klem. Deretter introduserer han kompisen sin som Dejan Dukovski, som visstnok er en berømt makedonsk dramatiker og manusforfatter. Dejan retter på pilotbrillene sine, og rekker hånden til meg. Deretter blir vi begge invitert hjem til han på ostesmaking.

Galicnik, som nå i 10 dager brukes som location for filmen «The Witness», ligger utrolig vakkert og avsides til. Bare én vei leder inn og ut av landsbyen, og den snør som oftest igjen hver vinter. Det er rart å tenke på at for under hundre år siden bodde det flere tusen mennesker her i dalsiden. Nå til dags er det bare to fastboende igjen i den engang livlige landsbyen, og dette ekteparet er naboene til Dejan. Dejan selv, og kjæresten hans som jobber som oversetter, bruker det gamle huset til bestefaren hans som sommerhus.

- Her er luften renere, roen kan senke seg i forhold til det hektiske bylivet vi lever resten av året, og inspirasjonen kommer mye lettere, forteller han mens vi står ute i hagen og saler av hestene.

De har også prøvd å bo her en del på vinteren. Det kan være en større utfordring. På grunn av kulda må de ofte overnatte på kjøkkenet hvor den kraftigste vedovnen befinner seg, og rett og slett stenge av resten av huset for å holde varmen. De har ofte hatt den følgende samtalen:

Har vi mat? Nei. Har vi ved? Nei. Har vi i det hele tatt det vi trenger for å kunne bli lenger? Nei. Skal vi likevel bli? Ja.

I Makedonia er fraflyttingen fra Mavrovo, og landsbyene gjenerelt, et faktum. I landet bor det ca. 2 millioner mennesker, men halvparten av dem bor i hovedstaten Skopje. Ungdommen ønsker utdannelse, og må til byene for å skaffe seg dette. Jobber finner de heller ikke på bygda, så de fleste blir værende i byene. De eldre ønsker å holde liv i bygdene de er oppvokst og har bodd hele livet, men tiden går, de eldste går bort, og husene blir stående tomme. Denne trenden ønsker Dejan å snu. Bestefaren drev i sin tid et ysteri her på gården, og dette ønsker Dejan å sakte, men sikkert starte opp igjen med. Her i bygda er det hvitost som gjelder, og bestefaren produserte på det meste 15 tonn ost i året.

- Jeg ønsker å renovere de gamle lokalene, og kanskje også åpne opp rom til en liten restaurant. Dessuten produserer de mye god lokal vin her i nærheten som det kunne vært interessant å servere til, forteller Dejan mens han drømmende viser meg rundt i det gamle ysteriet. Deretter går vi og setter oss ned i hagen utenfor, sammen med Vasko og et par andre venner som tar seg en pause fra filminnspillingen.

På bordet står friske druer og en lokal fetalignende ost som kalles «belo sirenje» og en surmelks/myse-yoghurt. Begge er nydelige. Deretter helles det raki opp i glassene, og vi skåler i kor. For framtiden, for hester, ost og Galicnik – og for Makedonia.

- Na zdravje!

Fakta om Mavrovo og hesteridningen

Mavrovo er både en landsby, en region og en nasjonalpark nordvest i Makedonia. Her finnes det innsjøer, fjell og skogområder – og landets mest populære skidestinasjon. På sommeren er det vandreturer som står i fokus, og også rideturer slik jeg var med på. Jeg kontaktet Vasko direkte for å spørre om hvilke rideturer som var mulige å delta på, og så ordnet han en dagsutflukt til meg. Som nevnt i teksten foregår rideturene i Mavrovo på sommeren og rundt Skopje på vinterhalvåret. Mavrovo ligger ca. halvveis mellom Skopje og Ohrid, og det tar mellom 1-2 timer til begge byene. Mer informasjon om hesteridningen finnes her.

The post Ridetur (og filminnspilling) i Mavrovo appeared first on Renates Reiser.

Det kommer kanskje ikke som en overraskelse at det første kristne landet i verden har en hel rekke med vakre, spennende kirker og klosterkompleks å by på. Det man kanskje ikke er klar over er hvor utrolig vakker naturen disse klostrene befinner seg i faktisk er. Det er kanskje ikke så lett å finne ut hvilke kirker og kloster man skal besøke i et land som har over 4,000 av dem, men vi endte til slutt opp med disse fem:

Khor Virap

Dette stedet ligger på en slette nær grensen til Tyrkia, og like i bakgrunnen befinner det mektige fjellet Ararat seg. Som jeg tidligere har nevnt på bloggen var det et bilde herfra som først inspirerte meg til å dra til Armenia. Et så vakkert syn som dette klarte jeg rett og slett ikke å legge bak meg. I følge historien skal St. Gregor Opplyseren ha blitt satt til fange i en grotte under kirken i 13 år fordi han på 300-tallet reiste rundt i Armenia for å prøve å kristne folket. Da han ble hentet opp 13 år senere var han fortsatt i live og ved god stand, og blendet av mirakelet ble kristendommen etter kort tid innført i landet og St. Gregor ble utnevnt til den første biskopen. Senere ble det reist en kirke over stedet hvor grotten befant seg, og man kan fortsatt besøke grotten St. Gregor satt i dersom man besøker Khor Virap. Trappen ned er smal og lang, og stedet er ganske klaustrofobisk, så vær forsiktig.

Geghard

Dette var et veldig fascinerende sted (minnet meg litt om Hogwarts på avstand, hehe). Ordet «geghard» betyr «spyd», og det sies at det var her spydet som spiddet Jesus, etter han var hengt på korset for å sjekke om han var død, ble oppbevart. Nå befinner derimot spydet seg på et museum i Yerevan. Komplekset er likevel et spennende skue. Utenom selve hovedrommet i kirken, er resten av interiøret hugget direkte inn i bergveggen. Dette er med andre ord hovedsaklig en grottekirke, og enkelte av rommene har en veldig spesiell akustikk. På grunn av nærheten til Yerevan opplevde vi dette klosteret som det mest folkefulle, og for å unnslippe mengdene gikk vi over den gamle steinbroen like ved og opp på en høyde hvor vi slapp unna menneskene og i tillegg fikk en fantastisk fin utsikt ned til klosteret.

Sanahin

Da jeg så bilder av Sanahin på nettet fant jeg ut at dette stedet, på vei opp mot grensen til Georgia, måtte også besøkes. Det så nærmest forlatt ut med gress og trær på taket og et ellers ganske slitt eksteriør. Det så i grunn ut som noe Indiana Jones ville likt å utforske nærmere. Gjett om jeg ble overrasket da vi endelig kom dit, og store deler av stedet var under oppussing! Sikkert positivt for de som bor der, og bra at Armenia tar vare på kulturarven sin, men det gjorde også at stedet mistet litt av magien sin også. På andre siden ville det vel ikke være noe mer magi, eller kloster i det hele tatt igjen dersom restaureringen ikke hadde blitt påbegynt. Interiøret er derimot fortsatt slik det har vært, med vakre utallige buer og hvelv. Både innendørs og utendørs finner man også veldig mange «khachkars» eller korssteiner som har overlevd fram til dags dato, og mange har helt utrolige detaljerte motiver og utskjæringer. I motsetning til de andre klosterne hvor det bor munker, er dette et nonnekloster.

Noravank

Dette stedet lå kanskje aller vakrest til av de klosterne vi rakk å besøke i Armenia. Det ligger i en kløft mellom dramatiske rødfargede klipper 12 mil sør for Yerevan, og til og med å kjøre veien inn gjennom kløften opp til kirken var en opplevelse. Klosterkomplekset fra 1200-tallet er kanskje mest kjent for den ene kirken, Surb Astvatsatsin, som er tilnærmet firkantet og svært høy med sine to etasjer. Trappene opp til andreetasjen er utendørs, smale og slitte. Det var dermed ganske nervepirrende å komme seg både opp og ned. Også her kunne man vandre langs klippeveggen for å se klosteret fra en litt annen vinkel.

Sevanank

Sevan-klosteret befinner seg på en høyde over den vakre innsjøen Sevan nordøst i Armenia. Opprinnelig lå klosteret på en liten øy, men etter Josef Stalin under sitt regime startet å tømme innsjøen for vann, sank vannstanden ca. 20 meter. Nå ligger derfor klosteret på en halvvøy. Klosterkomplekset ble bygget for munkene som hadde syndet, fordi klosteret befant seg på et ganske isolert sted langt unna både byer og kvinner. Her, i disse vakre omgivelsene, skulle man kunne finne tilbake til sitt kall.

Dessverre kom vi oss ikke til det kanskje kuleste klosteret av de alle – Tatev. Det hadde vært greit med en ekstra full dag til den lange kjøringen ned mot den iranske grensen hvor klosteret befinner seg. Veiene er visstnok ikke noe å rope hallelujah for nedover der heller, men jeg tror absolutt stedet er vel verdt et besøk dersom man har tid nok. Kanskje neste gang? Jeg er i alle fall glad for at vi fikk se de vakre stedene vi fikk sett i Armenia.

Kunne du tenke deg en tur til Armenia?

The post 5 av de kuleste klostrene i Armenia appeared first on Renates Reiser.

Tbilisi er hovedstaten i Georgia,  og den største byen med litt over 1 million innbyggere. Byen er utrolig sjarmerende med sine gamle kirker plassert blant fargerike trebygg som har sett sine beste dager, brosteinsgater med koselige kafeer, en gammel borg og utallige utsiktspunkter. Dessuten har byen en litt fancy moderne side med skikkelige surrealistiske byggninger, og kan virkelig kalles en kontrastenes by.

For å være en storby med 1,5 millioner innbyggere er Tbilisi ufattelig koselig. Her står det ingen skyskrapere (annet en de typiske sovjetboligblokkene i byens utkant) som strekker seg til vers, men små trehus med store balkonger vil du se mye av. Byen har vært hovedstat i Georgia siden 500-tallet, og før den tid skal dette området ha vært en eneste stor skogkledd dal. Området ble derimot fort et møtepunkt mellom Europa og Asia, og har siden den gang latt seg prege av både den russiske, den persiske, tyrkiske og den mer europeiske kulturen. Tbilisi har i mange år vært en magnet for kunstnere og forfattere, og det er nok ikke lenge til resten av verden får øynene opp for denne fantastiske byen liggende på skillet mellom øst og vest. Nedenfor kommer mine forslag på hva man kan gjøre i byen.

1. Vandre gjennom gamlebyen

Som alltid er jeg en stor fan av å bare vandre rundt for å bli bedre kjent med stedet jeg besøker, og arkitekturen i Tbilisi vitner om en flott historie. Vakre og fargerike husfasader med balkonger har overlevd invasjoner, jordskjelv og kriger, selv om tidens tann nå begynner å vise sine spor. Store deler av gamlebyen er vel kanskje nå det man kan kalle shabby chic. Enkelte bygninger er godt bevart, mens andre holder derimot på å smuldre opp. Det er veldig synd, men georgerne har ikke råd til å restaurere alt. Det er i grunn helt utrolig at enkelte av disse bygningene fortsatt er bebodd. Gamlebyen har likevel svært mye sjarm, og fortjener absolutt noen timer (eller mer).

2. Teste ut nye smaker

Hvilken bedre måte å bli kjent med et nytt land og en ny region på, enn gjennom magen? Georgerne er stolte av maten sin, og du kan finne lokale delikatesser som khachapuri (ostebrød) og khinkali (dumplings) nærmest overalt. Kafékulturen er sterk, og problemet vil ikke være å finne noe sted å slå seg ned for en kopp kaffe eller litt lunsj – det er heller det å velge hva du vil spise. Menyene inkluderer mye, men du finner ofte de samme rettene på de ulike stedene – bare litt forskjellig preparert.

3. Se utsikten fra Narikala

Etter noen biter kachapuri er det deilig å endelig røre kroppen, så hvorfor ikke ta turen opp til festningen? Veien opp er bratt, og når man kommer innenfor murene kan man klatre  og gå hvor man vil. Innenfor står en restaurert kirke, og selve murene kan dateres tilbake til 300-tallet. Bortsett fra å leke som barn på de gamle murene, er utsikten her oppe utrolig flott!

4. Gå over Fredsbroen til Fredsparken og se den surrealistiske arkitekturen

Det er ikke bare gamle bygg man finner i Tbilisi, man kan også stusse litt over hva enkelte av de surrealistiske og futuristiske bygningene man finner rundt i byen er for noe. Kontrasten mellom enkelte av bygningene er svært stor. Tbilisi er virkelig et interessant skue!

5. Utforsk en av byens mange kirker

Georgia regnes som det nest første kristne landet i verden, så det kan trygt sies at landet har en lang kirkehistorie. Man kan se kirkespir i hver eneste retning man ser i byen, og det kan være vanskelig å bestemme seg for hvilke man vil besøke. Vi tok turen innom Sioni-kirken som ligger i gammelbyen. Opprinnelig bygget på 5-600-tallet, har kirken blitt ødelagt og restaurert i flere omganger. Innvendig er den svært atmosfærisk og det er en spesiell følelse å se de lokale som går rundt og kysser både vegger og ikoner inne i kirkerommet.

6. Ta fjellheisen opp til Mor Georgia

Like bortenfor Narikala befinner Mor Georgia seg. Hun troner over byen med vin i den ene hånden, og et sverd i den andre. Hun viste seg også å være notorisk vanskelig å ta bilde av.

7. Utforsk «moderne» Tbilisi ved Freedom Square og Rustaveli Avenue

Freedom Square var kjent som Lenin Square under Sovjetunionen, men har nå fått et mer passende navn. Dette er byens kjerne, og torget er som en gigantisk parkeringsplass/rundkjøring. Her har George W. Bush holdt tale og kommunisten Kamo opprinnelig blitt begravd. Nå til dags troner St. George som drepte dragen på en pillar midt på plassen. Like ved ligger også USAs bidrag til Tbilisi – Dunkin’ Donuts. På Freedom Square ligger også rådhuset, og mange utenlandske svindyre motebutikker. Enda flere slik finner man opp langs Rustaveli Avenue.

8. Lær mer om landet på Nasjonalmuseet

Når man besøker storbyer/hovedstater har stedet som oftest et nasjonalmuseum eller historisk museum, som er en gylden mulighet for å bli bedre kjent med landets historie. Selv om dette museet hadde mange spennende elementer, ble vi derimot litt skuffet over at det ikke var noe særlig informasjon om folkets opprinnelse og stedets historie mellom jernalderen og okkupasjonen av Sovjetunionen. Likevel interessant!

9. Gå en runde gjennom Meidan Bazaar

Bazaaren i Tbilisi er på ingen måter stor, og minner lite om bazarene i f.eks. Istanbul, men her kan du f.eks. skaffe deg en god flaske vin, tekstiler eller porselen. Jeg kjøpte ikke noe selv, så vet ikke helt hva prisene lå på, men stedet så i grunn litt eksklusivt ut så det er neppe her man gjør det største kuppet.

10. Ta et svovelbad

Ordet «Tbili» betyr egentlig «varm», og hovedstaten ble lagt akkurat her på grunn av stedets varme kilder. Det ble etterhvert anlagt flere bad hvor man kan dra for å slappe av i det varme vannet (som svakt lukter av råtne egg). Dette området av byen heter Abanotubani, ligger rett nedenfor Narikala og man kjenner det igjen på alle kuplene som stikker opp av bakken (og som sagt, ikke minst lukten av råtne egg…).

Det finnes både offentlige bad (her gjelder nakenhet) for et par lari, som de lokale benytter seg av (fikk høre at mange mangler bad i de gamle husene deres, og derfor må dra hit for å kunne vaske seg), og så finnes det private bad hvor man kan leie seg et eget rom. Vi dro til Royal Baths, og leide et av de minste rommene deres til 50 lari for én time. Der var det både eget omkledningsrom, toalett, dusj og svovelvannbasseng. Dersom man ønsker kan man også ta massasje, og det skal visstnok være en vill opplevelse!

11. Avslutt kvelden med en god middag på en av byens beste restauranter

Vi besøkte et par riktig bra restauranter mens vi var i byen, og likte spesielt Schuchmann Wine Bar & Restaurant (ligger på tredjeplass på tripadvisor) som ligger i en steinkjeller og Organique Josper Bar (nummer to på tripadvisor) hvor man kan sitte ute. Kyllingsalaten på førstnevnte, og egentlig alt på sistnevnte var helt utrolig godt. Så vidt jeg husker var ikke prisen noe å si på heller, til tross for vin til maten.

Praktisk informasjon

Komme seg rundt

Kjernen av sentrum er best tilgjengelig til fots, men skal man lenger kan man ta både buss og metro. Bussen koster 0,50 lari for en enkeltreise, og man kan betalte i en automat på bussen. Buss 37 tar en helt til flyplassen og koster det samme som en runde i sentrum. Metroen koster det samme, men man må kjøpe et kort for 2 lari som man kan fylle på avhengig av behov.

Overnatting

Vi overnattet på Hotel Kopala, som lå flott til oppe på en høyde med fantastisk utsikt ut over byen. Rundt 500-600 kr per natt for et dobbeltrom med liten balkong og utsikt ut over byen.

Tidligere har jeg skrevet om hvorfor man burde velge Georgia som reisemål, om teltturen vi hadde til fantastiske Kazbegi, samt de tradisjonelle landsbyene Mazeri og Ushguli  som befinner seg oppe i fjellene i Svaneti, hvor vi dro på fjellturer og bodde på lokale gjestehus.

The post 11 ting å gjøre i Tbilisi appeared first on Renates Reiser.

Området rundt Bodø kryr av vakre fjellformasjoner og høye topper, så du trenger med andre ord ikke hoppe på ferga til Lofoten med en gang du ankommer byen (selv om det er temmelig vakkert der og). Jeg har satt opp en liste med femten fjelltopper i (og for det meste rundt) byen som jeg har vært på selv, både av de høye og de noe lavere. Jeg har fortsatt mange topper jeg enda ikke har kommet meg opp på, men heldigvis blir listen over dem kortere for hvert år. Jeg fyrer løs:

1. Keiservarden (366 m)

Byens turfjell nr. 1. Her har alle Bodøværinger vært, og mange opptil flere hundre ganger i året. Jepp, du hørte rett. Folk fra Bodø er ganske ivrige turgåere. Fjellet ligger bare et steinkast fra sentrum, og du har to ruter opp. Enten kan du følge den lange grusveien til toppen, eller parkere ved turisthytta og gå stien derfra (med flott utsikt). Turen tar ca. 30-45 minutter én vei.

2. Heggmotinden (798 m)

Denne toppen er ganske lett tilgjengelig til tross for en del høydemeter. Det var i alle fall det vi trodde da vi klarte å gå feil og endte opp flere hundre meter opp en skråning ut av kurs. Heldigvis fant vi veien tilbake og kom oss på toppen. En fantastisk skue derfra! Herfra ser man mange av de andre fjelltoppene som jeg beskriver på denne listen.

3. Junkerfjellet (283 m)

Det tredje laveste fjellet på listen, og kanskje enda nærmere byen enn Keiservarden. Det går mange ruter opp, både fra Soløyvannet, Bestemorenga, Vågøyvannet og en ganske bratt sti fra den nedre delen av Maskinisten. Det tar ca. 20-30 minutter opp, alt ettersom. Flott utsikt mot byen!

4. Steigtind (793 m)

Dette må være et av de mest karakteristiske fjellformasjonene i Bodø. Fjellet, som ikke må forveksles med navnet på Norges nasjonalfjell lenger nord, befinner seg i Sjunkhatten nasjonalpark. Man kan gå både fra Vatnvannet og fra Skaug, jeg har gjort begge og foretrekker sistnevnte. Det, til tross for den ekstremt bratte stigningen i begynnelsen på nesten 400 meter. Nå man kommer opp på skaret er man derimot over tregrensen og kan begynne å nyte den fantastiske utsikten mot Landegode og Lofotveggen. Så er stigningen ganske svak noen kilometer, før man nærmer seg toppen og nok et bratt, og særdeles luftig parti før man står på toppen.

5. Skautuva (626 m)

For et flott fjell! De fleste fjellene i området er grå og spisse, men Skautuva er det stikk motsatte. De første 400 høydemetrene er de samme som man går for å komme opp på Steigtind, men oppe på skaret tar man heller mot høyre. Derfra er stigningen ganske svak, og landskapet er grønt og frodig, men uten store busker og trær. Det minte meg på en måte om Island. Jeg kunne ligget i de grønne bakkene i flere timer og bare slappet av og stirret på midnattssola. Passer fint for en lengre kveldstur!

6. Hunstadtoppen (218 m)

Det laveste «fjellet» på listen, og svært populært. Spesielt for de som bor på Hunstad/Mørkvedsiden av byen. Jeg som kommer fra andre siden hadde faktisk ikke vært der før et par år siden… Selv om toppen er ganske lav, har man flott utsikt mot Saltenfjorden og Børvasstindene.

7. Per Kalsatind (1036 m)

Dette er et av de mest kjente og besøkte i Bodø-området. Fjellet er en del av Falkflågtindene som utgjør fjellmassivet man kaller Børvasstindene. Utgangspunktet for turen er parkeringsplassen på Fjell, som ligger sør for Saltstrømmen på riksvei 17. Herfra er turen opp relativt bratt, og man bruker rundt 3-4 timer opp avhengig av form (enkelte bruker langt mindre). Det siste partiet er ganske luftig og man klatrer på store steiner, noe som kan virke ubehagelig for enkelte. Utsikten var knallbra på vei opp, men de siste hundre høydemeterne forsvant sikten totalt i tåka… Jeg må tilbake!

8. Litltind (717 m)

Utsikten herfra altså! Vanvittig flott! Til tross for navnet er ikke Litltind spesielt liten med sine 700 meter, men det tar likevel ikke spesielt lange tiden å gå opp. Stien er med andre ord ganske bratt… Fjellet er den minste av Mjelletindene nord for Bodø, og derfra har den fått navnet sitt.

9. Finnkonnakken (518 m)

Hit kan man gjerne legge ettermiddagsturen. Fjellet er ikke spesielt høyt, men har likevel en fantastisk utsikt både mot Steigtind, Mjelletindene og fjellene på Kjerringøy. Man starter på veien mot Festvåg, og har deretter noen timer foran seg med flott norsk natur.

10. Seta (670 moh)

Seta ligger på Kjerringøy. Turen opp er bratt, og noe ekkel når terrenget er veldig vått. Det tar derimot ikke lange tiden å komme seg opp, og i utgangspunktet har man fantastisk utsikt mot både fastlandet og Lofotveggen – og ikke minst de steilbratte tindene rundt (inkl. Strandåtinden). Til tross for fint vær den dagen jeg gikk opp, var det likevel tåkeskyer som hang over tindene her på Kjerringøy, så utsikten ble dessverre noe begrenset.

11. Svensdalsfjellet (607 moh)

Nabofjellet til Skautuva, men noen meter lavere. Her kan man enten stoppe innom på en tur mellom Skautuva og Løpsfjellet, eller ta turen opp fra Soløyvannet (f.eks. fra parkeringsplassen på Heia). Det var litt vanskelig å finne ut hva som var toppen da det ikke var så mange stier der oppe, men til slutt kom steinvarden til syne. Siden det er så åpent er også sjansen stor for kraftig vind (slik jeg også hadde da jeg var der).

12. Blombakkfjellet (552 moh)

Dette fjellet ligger inn mot Sjunkhatten nasjonalpark, og man starter ved Heggmoen. Turen er litt bratt i begynnelsen og deretter går man jevnt og trutt oppover for det meste på barfjell. Enkelte steder er det litt vanskelig å følge stien, men så lenge man holder seg på midten av ryggen man går oppover så går det greit. Her får man flott utsikt inn mot Mjønestindan, og mange andre av fjellene på denne listen. Turen tar rundt 3 timer fram og tilbake.

13. Vågnakken (262 moh)

På Naurstadhøgda, like etter Tverlandet, kan man parkere og starte på den flotte turen opp til Vågnakken. Det tar ikke lange turen opp de ca. 2 kilometerne til toppen, men utsikten er flott i alle retninger. Dessuten går man forbi en koselig gapahauk ca. halvveis opp på Sjurnakken hvis man ønsker en litt lengre rast i bakken.

14. Sandhornet (993 moh)

Dette fjellet ligger egentlig i Gildeskål kommune, men er veldig godt synlig fra Bodø der det troner ute i havgapet nå man ser sørover. Dette er nok favorittfjellet mitt, kanskje fordi hytta til besteforeldrene mine ligger like ved – og jeg har alltid sett opp på toppen med fascinasjon i øynene. Jeg har vært der oppe to ganger, og utsikten fra toppen er helt vanvittig. Man bruker rundt 5-6 timer opp og ned dersom man tar seg relativt god tid.

15. Lurfjelltind (1284 moh)

I fjor kom jeg meg endelig opp på Lurfjelltind! Det høyeste fjellet i Bodø kommune og en av de mest krevende å komme seg til. Man har også mange startmuligheter (vi startet fra Svartvassætra i Misvær). Mange velger å gå til Lurfjellhytta, ta en overnatting der og deretter komme seg til toppen. Jeg og reisefølget ønsket derimot bare en dagstur, og tok derfor en «snarvei» opp for å kutte ned på kilometerne. Det gikk greit oppover, og med masse pauser brukte vi rundt 3-4 timer. Nedover derimot fant vi ikke helt samme vei tilbake, så turen tok langt, langt lengre enn planlagt. Det lureste er derfor å enten ha med seg kart og kompass eller en GPS (eller følge stien hele veien)! Utsikten fra toppen var likevel helt fantastisk, og siden jeg hadde hørt rykter om at det stod en stein-Buddha der oppe, tok jeg med meg noen bønneflagg fra Nepal for å pynte litt ekstra.

Liker du å gå i fjellet selv?

The post 15 fjellturer rundt Bodø appeared first on Renates Reiser.

Nå som det er satt inn et nytt hurtigtog på strekningen mellom Oslo og Stockholm er reisetiden bare litt over 4 timer mellom de to byene. Det gir en gylden mulighet til å ta en langhelg i hovedstaten hos Söta Bror. Stockholm er i mine øyne en av de vakreste storbyene i Europa, og vel verdt et besøk. Jeg har bodd ett år i Stockholm, og har ellers besøkt byen mange ganger, og her er noen av mine favoritting å se og gjøre i byen.

1. Ta turen rundt Hagaparken

En av favorittplassene mine i Stockholm er den flotte, og store Hagaparken. Her kan man sole seg på sommeren, og stå på skøyter på vinteren. Parken ble bygget for Gustav III på slutten av 1700-tallet, og inneholder både et slott (hvor Kronprinsesse Victoria med familie bor idag), samt en kongelig paviljong, kafeer, et sommerfuglhus osv. Dessuten er det store grøntarealer hvor man kan gå, sykle, jogge og komme seg ut av byens mas og jag. Man kan også gå rundt hele innsjøen Brunnsviken på en fin runde som er på ca. 1 mil.

2. Tusle rundt i Gamla Stan

Man kommer ikke utenom et besøk i Gamla Stan når man besøker Stockholm. Kanskje den vakreste bydelen av dem alle med sine fargerike hus, brosteinsbelagte gater og trange smug, og definitivt den med mest historie. Dette middelaldersentrumet er et av Europas største og best bevarte, og husene som fortsatt står er fra 1600 og 1700-tallet. I Gamla Stan finner man også Det Kungliga Slottet og Storkyrkan hvor alle de kongelige bryllupene blir holdt.

3. Ta en fika på Chokladkoppen!

Mens man er i Gamla Stan, må man stikke innom Stortorget og kafeene Chokladkoppen/Kaffekoppen. De ligger vegg i vegg og har samme meny, er den ene full kan man bare gå til den andre. De befinner seg i førsteetasjen i noen av de mest fotograferte bygningene i Gamla Stan, og i bittesmå lokaler som nærmest vibrerer av historie. Her får man nærmest gudommelig god kakao, og den typiske kladdkaken som Sverige er så glad i. Prøv den og du vil ikke angre! Kanskje ikke noe for de på slankekur, men det må jo være lov å kose seg i blant?

4. Fart og spenning på Gröna Lund

Ønsker man litt mer fart og spenning enn hva man finner i de trange smugene i Gamla Stan, er ikke fornøyelsesparken Gröna Lund langt unna. Parken ligger på Djurgården, og kan man også ta båten hit. Her har de masse forskjellige rides for både store og små, og inngangen koster 110 SEK. Man må betale for de ulike attraksjonene når man kommer inn, men for 320 SEK har man fri tilgang til alle attraksjonene hele dagen.

5. Se byen fra havsiden i en kajak

Stockholm er bygget opp av 14 øyer knyttet sammen av 50 broer over sjøen Mälaren, som igjen er knyttet sammen med havet. I en by hvor vannet dominerer såpass mye er jo en av de beste måtene å se den på fra vannsiden. Få ting kan sammenlignes med å gli gjennom vannet i en kajak mens man ser opp på de flotte broene og bygningene byen består av.

6. Se solnedgangen fra Skinnarviksberget

Skinnarviksberget er den høyeste naturlige høyden i Stockholm og et yndet sted å komme med en flaske vin eller noen bokser øl for å se på solnedgangen. Utsikten herfra ut over byens tak og kupler er noe man aldri blir lei. Du finner stedet på Södermalm nært t-banestoppet Zinkensdamm.

7. Skansen friluftsmuseum

Skansen regnes som kanskje verdens aller første friluftsmuseum og ble åpnet i 1891. Her kan man se flere eksempler på tradisjonell svensk arkitektur, og ikke minst kan man dra innom den trivelige dyreparken. Her er den svenske faunaen representert, men også en del utenlandske. Koselig å kunne oppholde seg inne sammen med de nysgjerrige lemurene.

8. Vasamuseet

Det staselige regaleskipet Vasa, sank til alles forskrekkelse på bunnen av Mälaren med en gang det ble sjøsatt i 1628. 333 år senere ble det reist fra havets bunn og står nå på Vasamuseet. Det er utrolig fascinerende å se hvor godt bevart skipet er, og studere de detaljerte, vakre detaljene i trevirket.

9. Besøke dinosaurene på Historiska Museet

En regnværsdag er ingenting mer spennende enn å utforske historien på Historiska, som ligger i Östermalm. Ekstra spennende er dinosauravdelingen!

10. Utforske skärgården

Stockholms skjærgård består av rundt 24,000 øyer og skjær, så det sier seg selv at det er nok å utforske. Spesielt i sommerhalvåret går det massevis av båter ut til de forskjellige øyene, og man kan også ta en rundtreise mellom flere av dem. En av øyene jeg besøkte er vakre, lille, bilfrie Sandhamn. Her kommer man virkelig tett på den svenske skärgårdsidyllen.

11. Overnatte på en båt

Dersom man ikke har fått nok av båter kan man faktisk også overnatte på en. Ånedin Hostel holder til på en båten MS Birger Jarl som ligger til kai ved Gamla Stan. Plasseringen er med andre ord ypperlig (obs: ser nå at båten nå ligger til ved Slussen på Södermalm, men fortsatt ikke langt unna Gamla Stan)! Båten var tidligere en av Stockholms mest populære passasjersfartøy, men ble i 2013 forandret til hotell. Dobbeltrom og to-mannsrom får man fra 500-600 SEK per natt per rom.

Har du vært i Stockholm selv? Hva er dine Stockholm-tips?

The post 11 ting å se og gjøre i Stockholm appeared first on Renates Reiser.

I anledning Bodøs 200-årsjubileum, har jeg satt sammen en liste på hele 200 ting man kan gjøre i og rundt Bodø. Forhåpentligvis vil listen by på inspirasjon og tips til både lokale og turister. Bodø-regionen har jo faktisk temmelig mye å by på!

I morgen, den 20. mai, er det altså akkurat 200 år siden Bodø by ble grunnlagt. Nesten ti tusen år etter at steinaldermenneskene først slo seg ned i regionen, fikk Bodø bystatus, vokste seg framover på sild og fiske og ble nesten fullstendig bombet under andre verdenskrig. Byen har siden reist seg igjen, og nå er Bodø administrasjonssenter og den største byen i Nordland. National Geographic kåret Bodø til et av 20 steder å besøke i 2013, som eneste sted i Norge. Byen ble også listet opp av Huffington Post på andreplass av «30 episke steder du må besøke før du fyller 30 år». Men hva kan man gjøre i Bodø, tenker du?

Bodø er inngangsporten til arktiske opplevelser, toppturer i dramatiske fjellandskap, storhavsfiske, havørnsafari, dansende nordlys på vinteren og magiske lyse netter på sommeren. Byen ligger bare 1,5 timer med fly fra Oslo, og har kort vei over til eksotiske Lofoten med det ville landskapet, sørover langs Helgelandskysten med sin idylliske skjærgård, og nordover med ferga til vakre Kjerringøy. Denne halvøya ligger bare 30 minutter nord for Bodø, og har med sitt vel bevarte handelssted blitt kåret til ett av 25 «hemmelige» steder verdt å besøke i 2014 av Lonely Planet.

Enda flere tips finner du nedenfor, og du vil sikkert merke at mange av punktene er ting man kan se og gjøre i naturen, og det er ikke så rart. Bodø by ligger omringet av fantastisk natur, og her i byen lever vi i nær kontakt med denne.

1. Spis gode kaker på koselige Hjerterommet

2. Ta turen innom byens eldste bygg; Bodin Kirke fra 1200-tallet

3. Få utsikt over hele byen fra 366 meter høye Keiservarden

4. Utforsk luftfartshistorien på Norsk Luftfartsmuseum

5. Gå langs moloen og hør vinden gjennom de hullete kunststeinene

6. Ta på deg støvler og uforsk den nedlagte Nergruva (kobbergruve) ved Hopen

7. Se stedet Terje Nilsen synger så fint om, stranda Mjelle

8. Test ut lokale smaker som møsbrømsjokolade og tørrfisksjokolade på Cielo Melkebaren

9. Opplev verdens sterkeste malstrøm i Saltstraumen (husk å sjekk tidevannstabellen!)

10. Ta et glass vin og se utsikten fra Topp 13 eller Scandic Havet

11. Bli bedre kjent med områdets historie på Nordlandsmuseet

13. Se på gamle kanoner og den fine utsikten fra Nyholmens skandse

14. Lei kaiak og utforsk Paradisbukta på Hjertøya

15. Ta et iskaldt dupp fra en av de mange vakre sandstrendene på Nordsia

16. Spill frisbee-golf på Brattn aktivitetspark eller i Rensåsparken

17. Ta turen opp på en av disse 15 flotte fjellene rundt Bodø

18. Nyt midtnattssola fra Turisthytta

19. Besøk den doble paradistranda ved Hovdsundet

20. Hør vakker musikk på Nordland musikkfestuke i august

21. Spill golf i midtnattssola på Nordsia på Bodø Golfpark

22. Spis softis på havna dersom været er fint

23. Ta turen til ruinene fra krigen på Bremnes fort

24. Kle godt på deg så du ikke fryser ihjel selv midt på sommeren

25. Opplev litt tropisk stemning og bading i Nordlandsbadet

26. Drikk kakao og spill brettspill i koselige omgivelser på Kafé Kafka

27. Se fotballaget Bodø/Glimt spille kamp på Aspmyra

28. Prøv deg som skater i skateparken i Rensåsen

29. Test ut spennende lokale smaker på Restaurant Nyt

30. Vandre langs Bodø-elva

31. Oppdag at byen er kompakt, flyplassen ligger bare 2 km fra sentrum

32. Se en film på Fram Kino

33. Mat endene i andedammen ved den gamle kulturskolen

34. Unn deg litt selvpleie på Spektrum velvære og SPA

35. Ta deg en skikkelig fjelltur opp på Per Karlsatind (1036 moh)

36.Ta en båttur med MS Gamle Salten

37. Ta en piknik i Auvika eller Geitvågen

38. Spis en Bodø-burger (fiskekake mellom to brød)

39. Test ut geocatching

40. Dra på shopping på Nordlands største kjøpesenter City Nord

41. Test ut dykking i Saltstraumen

42. Smak de forskjellige smakene til det lokale Bådin-ølet

43. Gå opp den 300 meter høye Fykantrappa

44. Diskuter bompengeproblematikken med de lokale

45. Besøk Urtehagen på Tofte ved Misvær

46. Kjenn på naturkreftene når uværet står på

47. Ta turen innom Bodø domkirke

48. Test ut møsbrømisen til Cielo Melkebaren (brunost-is?)

49. Kjenn på kreftene til det mektige Valnesfossen

50. Ta en øl på uteserveringen til Bryggerikaia

51. Test ut å gå med paraply i Bodø-vinden (hint: det går ikke)

52. Prøv fiskelykken i Beiarelva

53. Ta ferga over til øyene Værøy og Røst, ytterst utti havgapet sør for Lofoten

54. Opplev steinalderen i Tuvsjyen ved Saltstraumen

55. Få med deg en konsert på Sinus

56. Hold deg våken hele den vakre, lyse sommernatta

57. Ta en fest (i et spesielt interiør) på Dama Di

58. Spis varme vaffelkaker på Molokroken

59. Få kulturelle innspill på Bodøgaard – Kunst og Kultur

60. Besøk hester, sauer og høns nærmest midt i Bodø på 4H-gården

61. Kjøp ferske reker på havna og nyt de på yttersiden av Moloen

62. Spis Tørrfisk à la Svendgårds på Bjørk restaurant

63. Se helleristningen av elg i Vågan

64. Lær mer om krigen på Blodveismuseet

65. Spis skikkelig husmannskost på Løvolds kafé, den eldste i byen

66. Dra til Gildeskål og utforsk gammelkirka fra 1100-tallet og den eldste prestegården i landet som fortsatt er bebodd

67. Se bautasteinene fra jernalderen ved Vågøynes

68. Test ut lokale delikatesser og kortreist mat på Markens Grøde på Kjerringøy

69. Spill shuffleboard eller biljard ved Royal Bowling

70. Se om regnet kommer ovenfra, fra siden, eller nedenfra

71. Gli på akebrett på Bestemorenga

72. Lei sykkel og se byen fra to hjul

73. Slukk tørsten hos Kaptein Larsen

74. Prøv flysimulatorene på Norsk Luftfartsmuseum

75. Se lokal kunst på Bodø Kunstforening

76. Kjøp deg litt tørrfisk-snacks på butikken eller kiosken om du blir småsulten

77. Dra tilbake i historien på Løp gård

78. Gå gjennom den innebygde gågata Glasshuset

79. Dra til topps i byens eneste «skyskraper» Scandic Havet

80. Dra på ridetur hos Stall Valle

81. Besøk husmannsplassen Kjelvik i Sørfold

82. Legg deg på en av de mange kritthvite sandstrendene på Kjerringøy

83. Dra på telttur i Bodømarka

84. Dra på konsert i det nye kulturhuset Stormen

85. Stå midt i byen og tell antall fly som lander og tar av fra Bodø Lufthavn i timen

86. Spis burger, pulled pork eller ribs på Smith’s Sportsbar & Grill

87. Test ut dine evner i CrossFit på BBGym

88. Se på trav på Bestemorenga

89. Spill bowling på Royal Bowling

90. Spis møsbrømlefse på Corner Kafé

91. Ta et dupp i Soløyvannet en fin sommerdag (eller test ut isbading?)

92. Besøk et lite stykke Thailand hos Thaihuset ved Kystriksveien

93. Dra på grottetur i Gildeskål som nærmest er uthulet som en sveitserost

94. Besøk insektshotellet på turløypa mellom Maskinisten og Rv 80

95. Dra på brevandring på Svartisen, Norges nest største isbre

96. Besøk den katolske St. Eysteins kirke

97. Overnatt på Norges mest utilgjengelige turisthytte, Tåkeheimen

98. Lær mer om oppdrettslaks og fiskerinæringen på Salmon Senter i Sjøgata

99. Opplev stjerner i verdensklasse på musikkfestivalen Parken hver august

100. Se utsikten over byen fra Ramflåget

101. Titt inn i stornaustet på jekta Anna Karoline i Bodøsjøen, den eneste igjen av sitt slag

102. Gå på skitur fra Soløyvannet til Erlingbu og smak den tradisjonsrike havresuppa

103. Dra innom Bodø Krigshistoriske Museum for å lære mer om byens lokale krigshistorie

104. Les bøker i Stormen Bibliotek, kanskje det flotteste biblioteket i hele Norge

105. Sitt ned i fjæresteinan på Nordsia og se om oteren dukker opp

106. Sett deg på sykkelen og bli med på Midnattsolrittet den 11. juni

107. Legg deg på et reinskinn på Junkerfjellet en sen vinterkveld og se på stjernene og lyset fra byen

108. Få med deg en hjemmekamp av håndballaget BHK

109. Test ut deilig sjokolade fra konditoriet Craig Alibone Chocolate

110. Dra på havørnsafari (20 % av verdens havørnbestand lever i Nordland, og spesielt i Saltenområdet)

111. Dersom du får sett en havørn kan du melde deg inn i havørnklubben

112. Opplev det magiske blå vinterlyset i mørketiden

113. Utforsk Åselidalen og Falkflågsdalen (det vi ser som Børvasstindan fra byen)

114. Besøk friluftsmuseet i Bodøsjøen

115. Gå på tur på beina eller på ski i det omfattende lysløypenettverket i Bodømørka

116. Besøk idylliske Gjælentunet

117. Ta hurtigbåten over til vakre Landegode, kanskje med teltet i sekken?

118. Ta en kaffe på Hurtigruta som legger til kai i byen hver dag mellom kl. 12 og 15

119. Sett deg i en blomstereng på Rønvikjordene på våren

120. Ta en sykkeltur rundt Soløyvatnet

121. Klatre opp på Lurfjellltind, Bodøs høyeste fjell (1284 moh) og besøk Buddhafiguren der oppe

122. Dra på actionfylt havsafari med rib

123. Delta på 7-toppsturen i juni

124. Sett deg på torget og se på livet

125. Spis en kanelbolle på Rustikk bakeri

126. Let etter glemte skatter på Fretex i sentrum

127. Kjøp en engel fra englefabrikken til Kirkens Bymisjon

128. Opplev Sandhornøya med den kanskje lengste sandstranda i Salten

129. Utforsk det spennende utvalget hos Ludvig’s Bruktbokhandel

130. Ta en måneskinnstur opp til Keiservarden

131. Spis deilig sushi på Ohma Asian Cooking

132. Eller nærmest like god samlebåndsushi på Sushi Point på City Nord

133. Utforsk vakre Lákho nasjonalpark/Glomfjellet

134. Spis en deilig frokost på Babel Barista midt i byen

135. Opplev det fantastiske nordlyset i mørketiden fra en av de mange toppene rundt byen, som f.eks. Rønvikfjellet

136. Vent i spenning på hvordan det nye rådhuset kommer til å se ut

137. Hils på hvalrossen i det lille bassenget i Solparken

138. Besøk kramboden på Kjerringøy Handelssted

139. Gå langs den gamle Telegrafruta på Saltfjellet

140. Dra på øyhopping til Væran (for eksempel til Bliksvær, Givær og Helligvær)

141. Dra innom puben Nordlænningen for litt ville kveldstilstander

142. Se etter nye strikkevarer på Husfliden

143. Delta på Artic Yoga Conference i juni, verdens nordligste yogafestival

144. Ta deg en pizza eller biffsnadder på Orion

145. Utforsk nydelig villmark i Rago Nasjonalpark i Sørfold

146. Se på store gravhauger fra jernalderen i både Bodøsjøen og på Nordsia

147. Bli skremt på spøkelseskveldene på Løp gård om høsten

148. Hils på statuen av Bodøs egen komponist Fridthjov Anderssen (1876-1937) i Solparken

149. Overnatt på Landegode fyr

150. Stå på slalom i Vestvatn alpintanlegg

151. Slapp av med en god bok i Bibliotekbaren

152. Lek viking og bli med på Háleyg vikingmarked som holdes for første gang i Bodøsjøen 11-14 august

153. Utforsk galleriet og utstillingene i Zahlfjøsen på Kjerringøy

154. Besøk verdens nordligste nye stavkirke på Savjord i Beiarn

155. Ta toget til Valnesfjorden for å gå på ski

156. Få deg en massasje eller en ansiktsbehandling på 7. Himmel

157. Lei kano og padle i Futelva

158. Overnatt i rorbu i Saltstraumen eller på Arnøy brygge

159. Dra på grottetur til Svarthammarhola som til og med har en innvendig isbre

160. Hei på de proffe syklistene under Artic Race of Norway i august

161. Rynk på nesen av den fæle «Burøylukta» som av og til legger seg over byen (fra sildoljefabrikken)

162. Prøv paragliding ned fra Keiservarden

163. Utforsk gatekunsten til kunsteren Phlegm fra London som dekorerer mange av veggene i sentrum

164. Dra i klatrehallen

165. Få med deg en morsom kveld med StandUP på enten Syd/Øst eller SkuBare

166. Kjøp deg en rullekebab hos Rajas før du drar hjem for kvelden/natten

167. Dra på hundesledetur over Svartisen

168. Dra på topptur med ski på en av de mange tindene rundt byen

169. Dra inn i marka og let deg fram til de beste multebærene på høysommeren

170. Ta med en engangsgrill og lek grillmester i Ausvika

171. Hold for ørene når F16-flyene buldrer over byen

172. Syng nasjonalsangen med de lokale og vift med flagget på 17. mai når Borgertoget går gjennom byen

173. Dra med deg zoom-objektivet på kameraet og lag din egen elg-safari på Nordsia hvor elgen samles i hopetall på sommerkveldene

174. Se Bodø dekt i julelys i førjulstiden

175. Ta en dagstur til marmorbyen Fauske under én time unna Bodø med tog

176. Dra på rafting ned Saltdalselva

177. Ta toget fra Bodø sentrum til Lønsdal og gå en tur på Saltfjellet

178. Handle lefser, spekekjøtt og andre lokale godsaker på Bodens Market på torget

179. Ta morgenjoggen ut til Breivika og Langstranda

180. Lær deg spesielle nordnorske-uttrykk som «din jåsspeis!» og «æ flira mæ førrdærva!»

181. Gjenopplev barndommen og besøk Pelle Politibil ved Bodø Politistasjon

182. Lær mer om høvdingen Raud den Rame fra vikingtiden bodde i Saltstraumen/Saltenfjorden et sted og ble drept av Olav Trygvasson

183. Se etter elg i skogen, eller byen for den saks skyld, i Bodø springer elgen ofte rundt i hagene til folk

184. Hopp på ferga til Lofoten eller hurtigbåten til Helgeland og Træna

185. Ha snøballkrig på Rønvikjordene på vinteren

186. Ta på deg tørrdrakten og prøv surfing på Seines ved Saltstraumen

187. Lær mer om byens samiske kultur under Samisk Uke som holdes i februar

188. Gå opp på Rønvikfjellet 9. januar for å se solen dukke opp over fjellene i horisonten for første gang etter mørketiden

189. Meld deg på Norgesmesterskapet i orientering som holdes i Bodø og Salten i september

190. Ta en kveldstur opp på Steigtind og se flyvraket av militærflyet som styrtet for over 50 år siden

191. Prøv isfiske på en av de frosne innsjøene i Bodøregionen på vinteren

192. Test ut mountainbiking i byfjellene (om du tør)

193. Bli med på karneval og brasiliansk sambafest i byen den 11. juni

194. Unn deg et måltid (og en fantastisk utsikt) på pop-up restauranten som skal være på Turisthytta i sommer

195. Gå den koselige kveldsvandringen med masse omringene lys fra Maskinisten til Bodøsjøen i Elvelangs den 22 september

196. Handle litt garn og strikk din egen versjon av Bodø-genseren

197. Ta turen til Sulithjelma for et besøk på Sjønstå gård og gruvemuseet

198. Send et postkort av Landegode i midtnattsol og fortell de hjemme hvor fint du har det i Bodø

199. Dra innom Bodø turistkontor for å høre om de har flere idéer til ting å se og gjøre i og rundt byen

200. Bli med på bursdagsfesten som starter 20. mai, og varer hele helga!

Har du vært i Bodø selv, eller kunne du tatt turen?

The post 200 ting å gjøre i Bodø og omegn appeared first on Renates Reiser.